Verdens Øye

For første gang siden han satte seg i badekaret, sa Thom noe: «Hvorfor lar du ikke være? Jeg er lei av å høre mine egne historier fra din munn.»

«Han er barde,» sa Perrin, og Ara så nedlatende på ham.

«Jeg så kappen. Skal du opptre?»

«Vent litt,» protesterte Matt. «Hva er dette om at jeg forteller Thoms historier? Har dere alle –?»

«Du forteller dem bare ikke så bra som Thom,» avbrøt Rand ham raskt, og Perrin steppet inn: «Du legger til ting, prøver å gjøre det bedre, men det blir det aldri.»

«Og du blander sammen historiene også,» la Rand til. «Best å overlate det til Thom.»

De snakket så fort at Ara bare gapte der han stirret på dem. Matt stirret også, som om de andre plutselig hadde mistet vettet. Rand lurte på om de kunne få ham til å tie uten å hoppe på ham.

Døren gikk opp med et brak, og Lan kom inn med den brune kappen slengt over den ene skulderen. Et kaldt gufs fikk dampen i rommet til å løse seg litt opp.

«Vel,» sa Vokteren og gned seg i hendene, «dette har jeg ventet på lenge.» Ara løftet en bøtte, men Lan viftet den bort. «Nei, dette ordner jeg selv.» Han slengte kappen over en krakk, og uten å bry seg om protestene, dyttet han hjelperen ut av rommet og lukket døren. Han ventet et øyeblikk og lyttet med hodet på skakke, og så vendte han seg mot de andre. Stemmen var steinhard og øynene hogg tak i Matt. «Sannelig bra jeg kom tilbake, bondetamp. Hører du ikke etter når noen snakker til deg?»

«Jeg har ikke gjort noe,» protesterte Matt. «Jeg skulle bare til å fortelle ham om Trollokene, ikke om …» Han stoppet og presset seg bakover mot karet for å slippe unna Vokterens blikk.

«Snakk ikke om Trolloker,» sa Lan hardt. «Tenk ikke på Trolloker.» Med et rasende snøft begynte han å fylle badevann til seg selv. «Blod og aske, det er best du husker at Den Mørkeste har øyne og ører der du minst venter det. Og hvis Lysets Barn fikk høre at Trollokene var ute etter deg, ville de brenne av lyst etter å få kloa i deg. For dem ville det være det samme som å kalle deg en Mørkefrende. Det er nok ikke hva du er vant til, men inntil vi er fremme, skal du være varsom med å stole på folk, med mindre madam Alys eller jeg sier noe annet.» Vekten han la på Moiraines nye navn, fikk Matt til å krympe seg.

«Det var noe den fyren ikke ville fortelle oss,» sa Rand. «Noe han trodde kunne bety bråk, men han ville ikke si hva det var.»

«Barna, sannsynligvis,» sa Lan, mens han helte mer varmt vann i karet. «De fleste forbinder dem med bråk. Men noen gjør ikke det, og han kjente dere ikke godt nok til å risikere noe. Dere kunne ha løpt rett til hvitekappene for alt han visste.»

Rand ristet på hodet. Det hørtes allerede ut som dette stedet var verre enn ferjeleiet ved Taren noensinne kunne bli.

«Han sa det var Trolloker i… i Saldaea, var det ikke det han sa?» sa Perrin.

Lan slengte den tomme bøtta i veggen med et smell. «Må du på død og liv snakke om det? Det er alltid Trolloker i Grenselandene, smed. Få inn i skallen at vi ikke vil ha mer oppmerksomhet enn en mus på et jorde. Konsentrer dere om det. Moiraine vil at dere alle skal komme levende til Tar Valon, og hvis det lar seg gjøre, skal jeg gjøre det. Men hvis dere på noe vis skader henne …»

Resten av badingen forløp i stillhet, og det samme gjaldt påkledningen etterpå.

Da de forlot baderommet, sto Moiraine i enden av gangen sammen med en slank ung jente som ikke var stort høyere enn henne selv. I det minste trodde Rand det var en jente, selv om det mørke håret var kortklipt og hun hadde på seg bukser og herreskjorte. Moiraine sa noe, og den unge jenta så skarpt på mennene. Så nikket hun til Moiraine og skyndte seg bort.

«Nåvel,» sa Moiraine da de nærmet seg. «Jeg er sikker på at badet har gitt dere appetitt. Mester Fitch har latt oss få et eget spiserom.» Hun fortsatte å småprate mens hun snudde seg for å vise vei. Hun pratet om rommene deres og den overfylte byen og sa at verten håpet Thom ville beære storstua med litt musikk og en historie eller to. Hun nevnte ikke den unge jenta i det hele tatt, om det da var en jente.

I spiserommet sto det et polert eikebord med et dusin stoler rundt, og på gulvet lå det et tykt teppe. Idet de kom inn, snudde Egwene seg fra de knitrende flammene i ildstedet der hun hadde stått og varmet hendene. Det skinnende, nykjemmede håret hang løst over skuldrene. Rand hadde hatt rikelig med tid til å tenke under den lange stillheten i baderommet. Lans stadige formaninger om ikke å stole på noen, og særlig det at Ara ikke torde å stole på dem, hadde fått ham til å tenke på hvor alene de egentlig var. Det virket som om de ikke kunne stole på andre enn seg selv, og han var ennå ikke sikker på hvor mye de kunne stole på Moiraine og Lan. Bare dem selv. Og Egwene var fremdeles Egwene. Moiraine sa det ville skjedd med henne uansett, denne berøringen av Den Sanne Kilden. Hun hadde ikke kontroll over det, og det betydde at hun ikke kunne klandres. Og hun var fremdeles Egwene.