Verdens Øye

Rand ønsket å følge etter ham, men enda mer ønsket han seg et bad. Akkurat da kunne han hatt behov for latter og mennesker, men i storstua ville de sette større pris på hans nærvær hvis han var ren. Tydeligvis følte Matt og Perrin det samme; Matt klødde seg i smug.

«Mester Fitch,» sa Moiraine, «jeg har hørt at Lysets Barn er i Baerlon. Kommer det til å bli bråk?»

«Du trenger ikke bekymre deg om dem, madam Alys. De driver med det vanlige lureriet. Påstår at det er en Aes Sedai i byen.» Moiraine løftet et øyebryn, og verten løftet de lubne hendene sine. «Ikke noe å bry seg om. De har forsøkt det før. Det er ingen Aes Sedai i Baerlon, og guvernøren vet det. Hvis de kan peke ut en Aes Sedai, eller en kvinne de mener er Aes Sedai, tror hvitekappene at vi ville slippe alle sammen inn i byen. Vel, noen ville kanskje det. Noen ville. Men de fleste vet hva hvitekappene driver med, og de støtter guvernøren. Ingen vil se på at en stakkars gammel dame blir plaget bare for at Barna kan ha en unnskyldning for å piske opp gemyttene.»

«Det gleder meg å høre,» sa Moiraine tørt. Hun la en hånd på armen til verten. «Er Min fremdeles her? Jeg ville i så fall gjerne snakke med henne.»

Hjelperne kom for å vise dem veien til badene, og Rand hørte ikke svaret til mester Fitch. Moiraine og Egwene forsvant bak en lubben kvinne med et varmt smil og armene fulle av håndklær. Barden og Rand og vennene fulgte en tynn, mørkhåret mann ved navn Ara.

Rand forsøkte å forhøre seg om Baerlon, men Ara kom knapt med to ord, bortsett fra å påpeke Rands pussige dialekt. Det første synet av badet drev alle tanker på samtale ut av hodet på Rand. Et dusin høye badekar i kobber var plassert i en sirkel på det flislagte gulvet, som hellet svakt mot et avløp midt i det store rommet med steinvegger. På en krakk ved hvert kar lå et stort stykke gul såpe og et tykt sammenbrettet håndkle. Store svarte gryter med vann ble varmet over ilden langs den ene veggen. På den motsatte veggen flammet kubber i et dypt ildsted.

«Nesten like bra som Vertshuset Vinkilden hjemme,» sa Perrin lojalt, om enn ikke helt sannferdig.

Thom slo opp en bjeffende latter, og Matt lo uforskammet. «Det virker som vi har slept på en Coplin uten å vite det.»

Rand ristet av seg kappen og kledde av seg mens Ara fylte vann i Fire av kobberkarene. Ingen drøyde med å velge seg et kar. Så snart klærne lå i hauger på krakkene, ga Ara hver av dem en stor bøtte varmt vann og en øse. Da det var gjort, satte han seg på en krakk ved døren, lente seg mot veggen med armene i kors og fortapte seg i sine egne tanker.

Det ble ikke mye konversasjon mens de såpet seg inn og skylte bort en ukes møkk med øser av dampende vann. Så var det opp i karene for å ligge lenge i bløt. Ara hadde varmet vannet så mye at alle sukket av velvære og luksus da de lot seg synke ned i det. Luften i rommet gikk over fra lun til dampende varme. Lenge hørtes ingen andre lyder enn lange åndedrag når muskelknuter løste seg opp og kulden trakk seg ut av marg og bein.

«Noe mer dere trenger?» spurte Ara med ett. Han hadde ikke rare grunnen til å le av andres dialekter; både han og mester Fitch hørtes som om de snakket med munnen full av grøt. «Flere håndklær? Mer varmt vann?»

«Ingenting,» sa Thom med sin rungende stemme. Med lukkede øyne viftet han dovent til hjelperen. «Gå og nyt kvelden. Ved en senere anledning skal jeg se til at du blir behørig belønnet for dine tjenester.» Han sank dypere ned i karet, til bare øynene og nesen stakk opp over vannet.

Ara kikket bort på krakkene bak karene, hvor klærne og eiendelene var stablet. Han bare skottet mot buen, men gransket Rands sverd og Perrins øks. «Er det bråk i lavlandene også?» spurte han. «I de doble elvene, eller hva nå dere kaller det?»

«Tvillingelvene,» sa Matt, og la trykk på hver stavelse. «Det heter Tvillingelvene. Og når det gjelder bråk, vel –»

«Hva mener du med også?» spurte Rand. «Er det noe bråk her?»

Perrin, som nøt gjennombløtingen, mumlet: «Godt! Godt!» Thom satte seg litt opp og åpnet øynene.

«Her?» snøftet Ara. «Bråk? Bergmenn som slåss på tørre never i gatene utpå morgenkvisten, det er ikke bråk. Eller…» Han stoppet opp og så på dem et øyeblikk. «Jeg mente bråk som i Gealdan,» sa han til slutt. «Nei, det er vel ikke det. Det finnes vel ikke annet enn sauer i lavlandene, gjør det det? Ikke vondt ment. Jeg mener bare at det er rolig hos dere. Men uansett har det vært en underlig vinter. Underlige hendelser i fjellene. Her om dagen hørte jeg at de hadde sett Trolloker oppe i Saldaea. Men det er ved Grenselandene, ikke sant?» Han avsluttet med munnen hengende åpen, men med ett smekket han den igjen, tydelig forbauset over hvor mye han hadde sagt.

Rand var blitt anspent av å høre ordet Trolloker og forsøkte å skjule det ved å vri vaskekluten over hodet. Da karen fortsatte, slappet han av, men det var ikke alle som greide å holde munn.

«Trolloker,» klukklo Matt. Rand sprutet vann på ham, men Matt bare gliste og tørket seg. «La meg få fortelle deg om Trolloker.»