Verdens Øye

«Du er Rand, ikke sant?» fortsatte hun. «Mitt navn er Min.»

«Jeg har ingen problemer,» sa han. Han visste ikke hva Moiraine hadde fortalt henne, men han husket Lans formaninger om ikke å vekke oppmerksomhet. «Hva får deg til å tro det? Tvillingelvene er et rolig sted, og vi er et rolig folk. Ingen problemer der, med mindre det har med avlinger eller sauer å gjøre.»

«Rolig?» sa Min med et svakt smil. «Jeg har hørt menn snakke om dere fra Tvillingelvene. Jeg har hørt vitsene om sauegjetende treskaller, og så er det de som faktisk har vært i lavlandet.»

«Treskaller?» sa Rand og rynket pannen. «Hva slags vitser?»

«De som vet hva de snakker om,» fortsatte hun, som om han ikke hadde sagt noe, «sier at dere går rundt høflige og smilende, like forsagte og myke som smør. På overflaten. Men graver man litt, sier de, er dere seige som gamle eikerøtter. Og den som graver for dypt, hogger i stein. Steinene ligger ikke begravd særlig dypt i deg eller vennene dine. Det er som om en storm har skurt bort nesten alt som dekker. Moiraine har ikke fortalt meg alt, men jeg ser det jeg ser.»

Seige eikerøtter? Stein? Det virket ikke som noe kjøpmenn eller deres menn ville si. Men den siste setningen fikk ham til å skvette.

Han kikket fort rundt seg; stalltunet var tomt, og de nærmeste vinduene lukket. «Jeg kjenner ingen som heter – hva var navnet igjen?»

«Madam Alys, da, hvis du liker det bedre,» sa Min og så ut som hun moret seg. Han ble rød i ansiktet. «Ingen er nær nok til å høre oss.»

«Hva får deg til å tro at Madam Alys har et annet navn?»

«Fordi hun fortalte det til meg,» sa Min, så tålmodig at han rødmet igjen. «Hun hadde ikke noe valg, antar jeg. Jeg så at hun var… annerledes … med det samme. Da hun stoppet her sist, på vei til lavlandene. Hun visste om meg. Jeg har snakket med … andre som henne før.»

«Så?» sa Rand.

«Vel, jeg går ut fra at du ikke har tenkt å sladre til Lysets Barn. Ikke når du tenker på hvem som er i reisefølget ditt. Hvitekappene ville ikke like det jeg gjør noe bedre enn de liker det hun gjør.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Hun sier at jeg ser deler av Mønsteret.» Min lo kort og ristet på hodet. «Høres for storslått ut for meg. Jeg bare ser ting når jeg ser på folk, og noen ganger vet jeg hva de tenker. Jeg ser på en mann og en kvinne som aldri har snakket sammen, og jeg vet at de kommer til å gifte seg. Og det gjør de. Den slags ting. Hun ville at jeg skulle se på deg. På dere alle sammen.»

Rand skalv. «Og hva så du?»

«Når dere er sammen? Gnister hvirvler rundt dere, tusener av dem, og en stor skygge, mørkere enn midnatt. Den er så sterk at jeg nesten lurer på hvorfor ikke alle kan se den. Gnistene forsøker å fylle skyggen, og skyggen forsøker å sluke gnistene.» Hun trakk på skuldrene. «Dere er alle bundet til noe farlig, men jeg kan ikke få noe mer ut av det.»

«Alle sammen?» mumlet Rand. «Egwene også? Men de var ikke ute etter – jeg mener –»

Min så ikke ut til å merke forglemmelsen. «Jenta? Hun er en del av det. Og barden. Alle sammen. Du elsker henne.» Han stirret på henne. «Det kan jeg fortelle uten noen syner. Hun elsker deg også, men hun blir aldri din, og du aldri hennes. Ikke på den måten dere begge ønsker.»

«Hva i all verden skal det bety?»

«Når jeg ser på henne, ser jeg det samme som når jeg ser på … madam Alys. Andre ting, ting jeg ikke forstår også, men jeg vet hva det

betyr. Hun kommer ikke til å avslå det.»

«Dette er bare tåpelig,» sa Rand beklemt. Hodepinen gled langsomt over i nummenhet; det virket som om hodet var fylt med ull. Han ville komme seg bort fra denne jenta og tingene hun så. Men likevel … «Og hva ser du rundt… resten av oss?»

«Alt mulig rart,» sa Min med et smil, som om hun visste hva han egentlig ville spørre om. «Vokt… ah … mester Andra har syv tårnruiner rundt hodet, og et spedbarn i en krybbe som holder et sverd, og…» Hun ristet på hodet. «Menn som ham – forstår du? –har alltid så mange bilder at de går i ett. Det sterkeste bildet rundt barden er en mann – ikke ham – som sjonglerer ildkuler, og Det Hvite Tårnet. Det gir jo ingen mening i det hele tatt for en mann. Det sterkeste jeg ser rundt den kraftige krølltoppen er en ulv og en ødelagt krone og trær som blomstrer rundt ham. Og den andre – en rød ørn, et øye på en skålvekt, en dolk med en rubin, et horn og et leende ansikt. Det er andre ting også, men du skjønner hva jeg mener. Denne gangen vet jeg ikke hva som er opp eller ned på det hele.» Hun ventet, fremdeles med et smil på leppene, til han endelig klaret stemmen og spurte.

«Hva med meg?»

Det var så vidt smilet ikke ble til latter: «Samme slags ting som med resten. Et sverd som ikke er et sverd, en gyllen krone av laurbærblader, en tiggerstav, du som heller vann på sand, en blodig hånd og hvitglødende jern, tre kvinner som står over en likbåre med deg på, svart fjell vått av blod –»

«Det er i orden,» sa han nervøst. «Du trenger ikke å ramse opp alt.»