Verdens Øye

Med et sukk kastet han puten til side og satte seg opp. Han strakte seg og skar en grimase. Til tross for det varme badet var musklene stive og støle igjen. Og hodet verket. Det var ikke overraskende. En slik drøm var nok til å gi hvem som helst hodepine. De andre drømmene hadde allerede bleknet, men ikke denne ene.

De andre sengene var tomme. Sollyset falt skrått inn gjennom vinduet; solen sto høyt på himmelen. Hjemme ville han på denne tiden allerede ha spist og for lengst begynt på dagens gjøremål. Han kravlet ut av sengen og mumlet irritert for seg selv. En by skulle beses, og de vekket ham ikke engang. I det minste hadde de fylt vann i muggen, og det var fremdeles varmt.

Han vasket seg og hoppet i klærne og dvelte et øyeblikk ved Tams sverd. Som ventet hadde Lan og Thom latt salveskene og tepperullene ligge igjen, men Vokterens sverd var ikke å se. Lan hadde båret sverd i Emondsmark, selv før det var antydning til bråk. Han ville gjøre som den eldre mannen. Han sa til seg selv at det ikke var fordi han hadde dagdrømt om å gå omkring i gatene i en ordentlig by med et sverd ved siden at han spente det på seg. Så slengte han kappen som en sekk over skulderen.

Han tok to trinn om gangen da han skyndte seg ned trappen og bort til kjøkkenet. Det måtte være stedet å få seg en matbit i en fart, og han ville ikke kaste bort mer av denne ene dagen i Baerlon. Blod og aske, de skulle ha vekket meg.

Mester Fitch var i kjøkkenet. Han sto foran en lubben kvinne med armene hvite av mel opp til albuene. Det måtte være kokka. Det var snarere hun som sto foran mester Fitch, der hun viftet med en finger under nesen hans. Tjenestepiker og kjøkkensvenner og hjelpere ved kjeler og spidd var alle travelt opptatt mens de omhyggelig overså opptrinnet.

«… min Cirri er en flink katt,» sa kokka skarpt, «og jeg vil ikke høre noe annet, er det klart? Klage over at han gjør jobben for godt, det er det du gjør, spør du meg.»

«Jeg har fått klager,» greide mester Fitch å presse inn. «Klager, madam. Halvparten av gjestene …»

«Jeg vil ikke høre om det. Jeg vil rett og slett ikke høre. Hvis de vil klage på min katt, kan de lage maten selv. Min stakkars gamle katt som bare gjør jobben sin, og jeg, vi drar et sted hvor vi blir verdsatt. Ikke prøv å stoppe oss.» Hun løsnet forkleet og begynte å dra det over hodet.

«Nei!» hylte mester Fitch og hoppet frem for å stoppe henne. De danset rundt i ring mens hun forsøkte å ta av seg forkleet og han forsøkte å få det på henne igjen. «Nei, Shara,» stønnet han. «Det er ikke nødvendig. Ikke nødvendig, sier jeg. Hva skulle jeg gjort uten deg? Cirri er en flott katt. En utmerket katt. Han er den beste katten i Baerlon. Hvis noen klager, skal jeg be dem vise litt takknemlighet over at katten gjør jobben sin. Litt takknemlighet. Du må ikke dra din vei. Shara? Shara!»

Kokka stoppet runddansen og nappet til seg forkleet. «Javel, javel.» Hun klamret seg til forkleet med begge hender, men knyttet det ikke på seg. «Men hvis du forventer at jeg skal ha noe ferdig til middag, er det best du forsvinner og overlater arbeidet til meg. Vertshuset er ditt, men kjøkkenet er mitt. Hvis du da ikke vil lage maten selv?» Hun lot som om hun ville gi ham forkleet.

Mester Fitch trakk seg bakover med utstrakte armer. Han åpnet munnen, men tidde og kikket seg rundt for første gang. Fremdeles ignorerte kjøkkenhjelperne kokka og verten omhyggelig, og Rand begynte å saumfare lommene. Bortsett fra pengestykket han hadde fått av Moiraines var det ikke annet i lommene enn noen kobberslanter og en neve forskjellige småting. En lommekniv og en brynestein. To ekstra buestrenger og et snøre som kunne bli nyttig.

«Shara,» sa mester Fitch forsiktig, «jeg er sikker på at du som vanlig vil gjøre en fortreffelig jobb.» Med disse ordene kastet han et siste, mistenksomt blikk på kjøkkenhjelperne og forlot rommet med så mye verdighet som han kunne oppby.

Shara ventet til han var borte, før hun raskt knyttet på seg forkleet. Så satte hun øynene i Rand. «Jeg antar du vil ha noe å spise, hva? Vel, bare kom.» Hun smilte. «Jeg biter ikke. Jeg gjør ikke det, samme hva du har sett som du ikke skulle. Ciel, gi gutten litt brød og ost og melk. Det er alt vi har akkurat nå. Sett deg, gutt. Vennene dine har gått ut, bortsett fra en gutt som ikke var helt frisk, forsto jeg, og du har vel også tenkt deg ut.»

En av tjenestepikene kom med et brett mens Rand fant seg en krakk ved bordet. Han begynte å spise mens kokka fortsatte å elte brøddeigen, men hun hadde ikke snakket ferdig.