Verdens Øye

«Så Trol-» Matt tidde og kikket nervøst rundt seg, men folk passerte dem uten så mye som å kaste et blikk på dem. Rand var glad for at han hadde lært litt forsiktighet. «Så de fikk ikke tak i ham. Jeg undres på hvorfor han forlot Emondsmark på den måten, uten et ord? Han begynte vel å løpe den gangen også, og stoppet ikke før han kom hit. Men hvorfor flyktet han nå?»

Rand ristet på hodet og ønsket han ikke hadde gjort det. Det føltes som om det kunne ramle av. «Jeg vet ikke, bortsett fra at han var redd for M … for madam Alys.» Det var ikke lett å passe på alt man sa. «Han vil ikke at hun skal få vite at han er her. Han fikk meg til å love at jeg ikke skulle si det til henne.»

«Vel, hemmeligheten hans er trygg hos meg,» sa Matt. «Jeg skulle ønske hun ikke visste hvor jeg var heller.»

«Matt?» Folk strømmet fremdeles forbi uten å verdige dem et blikk, men Rand dempet stemmen og lente seg frem. «Matt, hadde du mareritt i natt? Om en mann som drepte en rotte?»

Matt stirret på ham uten å blunke. «Du også?» sa han til slutt. «Og Perrin, tror jeg. Jeg spurte ham nesten i morges, men … Han må ha hatt mareritt. Blod og aske! Nå får noen oss til å drømme ting. Rand, jeg skulle ønske at ingen visste hvor jeg var.»

«Det var døde rotter over hele vertshuset i morges.» Han var ikke like redd for å si det nå som han hadde vært tidligere. Han følte ikke så mye av noe som helst. «Ryggen var brukket på dem.» Stemmen gjenlød i hans egne ører. Hvis han ble syk, burde han kanskje oppsøke Moiraine. Han var overrasket over at selv ikke tanken på at Den Ene Kraften kanskje skulle brukes på ham, plaget ham.

Matt pustet dypt inn, dro i kappen og kikket seg rundt, som for å finne ut hvor han skulle gjøre av seg. «Hva er det som skjer med oss, Rand? Hva?»

«Jeg vet ikke. Jeg har tenkt å spørre Thom om råd. Om hvorvidt andre … burde få vite det.»

«Nei! Ikke hun. Kanskje han, men ikke hun.»

Stemmen var så skarp at Rand ble overrasket. «Så du tror ham?» Han trengte ikke si hvilken «ham» det gjaldt; grimasen i Matts ansikt viste at han forsto.

«Nei,» sa Matt sakte. «Det er bare en mulighet, det er alt. Hvis vi forteller det til henne, og han løy, da skjer det kanskje ikke noe. Kanskje. Men det at han er i drømmene våre, kanskje det er nok til… Jeg vet ikke.» Han stoppet for å svelge. «Hvis vi ikke forteller det til henne, får vi kanskje flere drømmer. Rotter eller ikke rotter, drømmer er bedre enn … Husker du ferjen? Jeg mener at vi ikke bør fortelle noe.»

«Det er i orden.» Rand husket ferjen – og Moiraines trussel også, men på et vis virket det som så lenge siden. «Det er i orden.»

«Perrin vil ikke si noe, vil han vel?» fortsatte Matt mens han vippet på tåspissene. «Vi må dra tilbake til ham. Hvis han forteller det til henne, vil hun skjønne at det gjelder oss alle. Det kan du være sikker på. Kom igjen.» Han begynte å marsjere gjennom mengden.

Rand ble stående og se etter ham til Matt kom tilbake og grep ham i armen. Berøringen fikk ham til å se overrasket opp, og så fulgte han med vennen.

«Hva er i veien med deg?» spurte Matt. «Har du sovnet igjen?»

«Jeg tror jeg er blitt forkjølet,» sa Rand. Hodet føltes spent som en tromme og nesten like tomt.

«Du kan få deg litt kyllingsuppe når vi kommer tilbake til vertshuset,» sa Matt. Han småpratet hele tiden mens de fortet seg gjennom de overfylte gatene. Rand anstrengte seg for å lytte og svare av og til, men det var anstrengende. Han var ikke sliten og hadde ikke lyst til å sove. Det føltes som om han drev av gårde. Etter en stund oppdaget han at han fortalte Matt om Min.

«En dolk med en rubin, hva?» sa Matt. «Den likte jeg. Men jeg vet ikke når det gjelder øyet. Er du sikker på at hun ikke diktet opp alt sammen? Hvis hun er en sannsigerske, burde hun vite hva det betydde.»

«Hun sa ikke at hun var en sannsigerske,» sa Rand. «Jeg tror hun ser ting. Husk, Moiraine snakket med henne da vi var ferdig med å bade. Og hun vet hvem Moiraine er.»

Matt rynket pannen. «Jeg trodde vi ikke skulle bruke det navnet.»

«Nei,» mumlet Rand. Han gned seg i hodebunnen med begge hender. Det var vanskelig å konsentrere seg om noe som helst.

«Jeg lurer på om du er syk,» sa Matt, fremdeles med rynket panne. Med ett nappet han i Rands erme. «Se på dem.»

Tre menn i brystplater og kjegleformede stålhjelmer som var polert til de skinte som sølv, var på vei ned gjennom gaten mot Rand og Matt. Selv panseret over armene skinte. De lange kappene som var uklanderlig hvite og hadde gylne solstråler brodert på venstre side av brystet, gikk akkurat klar av gjørmen og sølepyttene i gaten. Hendene hvilte på sverdhjaltene, og de kikket seg rundt som om de så ting som nettopp hadde kravlet ut under en råtten tømmerstokk. Men ingen kikket tilbake. Det virket ikke som om noen la merke til dem. Likevel trengte ikke de tre å presse seg gjennom folkemengden. Som ved en tilfeldighet delte den seg foran mennene og etterlot seg et åpent rom som de kunne bevege seg gjennom.