Verdens Øye

«Du skal ikke bry deg om det du nettopp så. Mester Fitch er en bra nok mann, skjønt selv de beste av dere ikke er noe særlig tess. Det er alle klagene som hisser ham opp, og hva har de å klage over? Vil de heller finne levende rotter enn døde? Skjønt Cirri pleier ikke å la fangsten ligge og slenge. Og over et dusin? Cirri ville aldri dra med seg så mange inn i vertshuset, det ville han ikke. Det er et renslig sted også, og vi har aldri vært plaget av slikt før. Og alle med brukket rygg.» Hun ristet forundret på hodet.

Brødet og osten ble til aske i munnen på Rand. «Brukket rygg?»

Kokka viftet med en melhvit hånd. «Tenk på hyggeligere ting, pleier nå jeg å si. Det er en barde her, vet du. I storstua, akkurat nå. Men du kom jo sammen med ham, gjorde du ikke? Du er en av dem som kom sammen med madam Alys i går kveld, er du ikke det? Ja, det var det jeg trodde. Jeg har ikke rare muligheten til å se denne barden selv, ikke nå som vertshuset er stappfullt og med all rampen fra gruvene.» Hun klasket til deigen. «Ikke det slaget vi vanligvis ville ha sluppet inn, men byen er full av dem. Det kunne vel vært verre, antar jeg. Jeg har ikke sett en barde siden før vinteren, og…»

Rand spiste mekanisk, uten å smake maten, uten å høre kokka. Døde rotter. Brukne rygger. Han avsluttet frokosten i all hast, stammet frem en takk og smatt ut. Han måtte snakke med noen.

Løven og Kronhjortens storstue var noe annet enn i Vertshuset Vinkilden. Dette rommet var dobbelt så bredt og tre ganger så langt, og fargerike bilder av utsmykkede hus og blomstrende hager var malt på veggene. I stedet for ett stort ildsted flammet det i en peis ved hver vegg, og gulvet var fylt med en mengde bord, og nesten alle stolene, benkene og krakkene var opptatt.

Gjestene satt med pipe i munnviken og ølkrus i hendene. De lente seg frem, og hadde oppmerksomheten rettet mot én ting. Midt i rommet sto Thom på et bord. Den mangefargede kappen var slengt over en stol. Mester Fitch holdt et sølvkrus og en støvklut i hendene, men ble stående ubevegelig.

«… dansende omkring på sølvhover og med stolte hoder løftet,» proklamerte Thom. Han ga ikke bare inntrykk av å sitte til hest, men av å være rytter i en lang prosesjon. «Silkemaner flagrer når de kaster på hodet. Tusen blafrende bannere pisker regnbuer over den endeløse himmelen. Hundre messinghorn får luften til å dirre, og trommene ruller som torden. I bølge etter bølge velter begeistrede rop frem fra tusener av tilskuere, vasker over Illians tak og tårn, skyller rundt ørene på de tusen rytterne, hvis øyne og hjerter skinner av et hellig kall. Den Store Jakten på Hornet rir frem, rir for å søke etter Valeres Horn, Hornet som kan mane frem helter fra tidligere Aldre, mane dem tilbake fra graven for at de skal fylke seg under Lyset… »

Ved bålet på vei nordover hadde barden kalt dette lavsang. Historier, sa han, ble fortalt i tre toner: høysang, lavsang og allmenning. Det siste var jevngodt med å fortelle naboen om avlingen. Thom fortalte historier i allmenning, men han brydde seg ikke om å skjule forakten for den tonen.

Rand gikk ikke inn, men lukket døren og sank sammen mot veggen. Han ville ikke få noe råd av Thom. Moiraine – hva ville hun

ha gjort om hun visste alt?

Det gikk opp for ham at folk stirret på ham når de passerte, og at han mumlet lavt for seg selv. Han rettet ryggen og glattet på jakken. Han måtte snakke med noen. Kokka hadde sagt at en av de andre ikke hadde gått ut. Han måtte tvinge seg til ikke å løpe.

Han banket på døren til rommet hvor de to andre guttene hadde sovet og stakk inn hodet. Perrin var alene og lå på sengen uten å ha kledd på seg. Han vred hodet på puten for å se på Rand; så lukket han øynene igjen. Matts bue og kogger sto i et hjørne.

«Jeg hørte at du ikke følte deg bra,» sa Rand. Han gikk inn og satte seg på den andre sengen. «Jeg ville bare snakke litt. Jeg…» Han visste ikke hvordan han skulle få sagt det. «Hvis du er syk,» sa han, halvveis oppreist, «burde du kanskje legge deg til å sove. Jeg kan gå.»

«jeg vet ikke om jeg noen gang får sove igjen,» sukket Perrin. «Jeg hadde et mareritt, hvis du absolutt må vite det, og jeg fikk ikke sove igjen. Matt vil nok fortelle deg om det. Han lo i dag morges da jeg fortalte hvorfor jeg var for trett til å bli med ut, men han drømte, han også. Jeg hørte ham mesteparten av natten, der han vred seg og mumlet. Kom ikke og fortell meg at han fikk en god natts søvn.» Han slengte en kraftig arm over øynene. «Lys, så trett jeg er. Hvis jeg blir her en time eller to, får jeg kanskje lyst til å stå opp. Matt kommer aldri til å la meg være i fred hvis jeg går glipp av å se Baerlon på grunn av en drøm.»

Rand satte seg langsomt ned på sengen igjen. Han fuktet leppene og sa fort: «Drepte han en rotte?»

Perrin senket armen og stirret på ham. «Du også?» sa han til slutt. Da Rand nikket, sa han: «Jeg skulle ønske jeg var hjemme igjen. Han fortalte meg… han sa … Hva skal vi gjøre? Har du fortalt det til Moiraine?»