Verdens Øye

«Tror du de er Lysets Barn?» spurte Matt høyt. En forbipasserende stirret hardt på Matt før han satte opp farten.

Rand nikket. Lysets Barn. Hvitekapper. Menn som hatet Aes Sedaier. Menn som fortalte andre hvordan de skulle leve og laget bråk for dem som nektet å adlyde. Hvis brente gårder og verre ting kunne betegnes med noe så mildt som bråk. Jeg burde være redd, tenkte han. Eller nysgjerrig. I det minste noe. I stedet stirret han sløvt på dem.

«De ser ikke så ille ut for meg,» sa Matt. «Men de har høye tanker om seg selv, eller hva?»

«De betyr ingenting,» sa Rand. «Vertshuset. Vi må snakke med Perrin.»

«Akkurat som Eward Congar. Han setter også nesen i sky.» Plutselig smilte Matt med glimt i øyet. «Husker du da han ramlet ned fra Vognbroen og måtte labbe søkkvåt hjem? Det jekket ham ned noen hakk en måneds tid.»

«Hva har det med Perrin å gjøre?»

«Ser du den?» Matt pekte mot en vogn som hvilte på dragene i et smug like foran Lysets Barn. En enslig stake holdt et dusin stablede tønner på plass i bunnen av vognen. «Følg med.» Leende smatt han inn i butikken til en knivmaker til venstre for dem.

Rand stirret etter ham og visste at han burde gjøre noe. Det blikket betydde alltid at Matt var ute med revestreker. Merkelig nok gledet han seg til Matts påfunn. Noe sa ham at følelsen var forbundet med fare, men likevel smilte han forventningsfullt.

Et øyeblikk senere kom Matt til syne over ham, han var i ferd med å klatre gjennom et loftsvindu og ut på teglsteinstaket over butikken. Slyngen i hendene hadde allerede begynt å hvirvle rundt. Rand kikket mot vognen igjen. Nesten med det samme kom det et skarpt smell, og idet hvitekappene passerte smuget, knakk staken som holdt stabelen av tønner på plass. Folk spratt til side da tønnene rumlet hult nedover dragene og spratt ut i gaten så gjørme og sølevann sprutet til alle kanter. De tre hvitekappene hoppet ikke mindre raskt enn de andre, og det overlegne blikket var erstattet av forbauselse. Noen forbipasserende ramlet over ende og laget enda flere plask, men de tre beveget seg smidig og unngikk lett tønnene. Men de kunne likevel ikke unngå å få sølesprut på de hvite kappene.

En skjeggete mann i langt forkle hastet ut av smuget mens han veivet med armene og ropte sint. Han kastet et blikk på de tre som forgjeves forsøkte å riste sølen av kappene; så forsvant han inn i smuget igjen fortere enn svint. Rand kikket opp på taket av butikken; Matt var forsvunnet. Det hadde vært et lett kast for en gutt fra Tvillingelvene, men effekten var såvisst mer enn man kunne håpe på. Han greide ikke å holde latteren tilbake, skjønt morskapen var som pakket i bomull. Da han vendte seg mot gaten igjen, stirret de tre hvitekappene på ham.

«Du synes noe er morsomt, ja?» Den som snakket, sto litt foran de andre. Han hadde et arrogant uttrykk i ansiktet, og øynene lyste som om han visste noe som var viktig, noe ingen andre visste.

Rands latter ble klippet over. Han og Lysets Barn var alene med gjørmen og tønnene. Mengden rundt dem hadde funnet seg viktige ærender lenger oppe eller nede i gaten.

«Er det frykt for Lyset som lammer tungen din?» Raseriet fikk hvitekappens smale ansikt til å virke enda mer sammenklemt. Han kikket avvisende på sverdhjaltet som stakk ut av Rands kappe. «Kanskje du er ansvarlig for dette, ja?» Til forskjell fra de andre hadde han en gyllen knute under solstrålene på kappen.

Rand skulle til å skjule sverdet, men i stedet feide han kappen over skulderen. Et sted i bakhodet undret han desperat på hva som skjedde, men tanken var allikevel fjern. «Ulykker hender,» sa han. «Selv for Lysets Barn.»

Den smalfjesede hevet et øyebryn. «Er du så farlig, yngling?» Han var ikke stort eldre enn Rand.

«Et hegremerke, fyrst Bornhald,» sa en av de andre advarende.

Den smalfjesete kikket på Rands sverdhjalt igjen – bronsehegren var tydelig – og gjorde store øyne et øyeblikk. Så løftet han blikket mot Rands ansikt og fnyste avvisende. «Han er for ung. Du er ikke herfra, ja?» sa han kaldt til Rand. «Du kommer hvorfra?»

«Jeg er nettopp kommet til Baerlon.» Det kriblet i armer og bein. Han kjente seg beruset, nesten varm. «Du vet ikke om et bra vertshus, vel?»

«Du unngår spørsmålet,» glefset Bornhald. «Hva slags ondskap er det i deg siden du ikke svarer meg?» Følgesvennene gled opp på siden av ham med harde og uttrykksløse ansikter. Selv om kappene var flekkete av søle, var det ikke noe komisk over dem nå.

Kriblingen fylte Rand helt, varmen hadde vokst til feber. Han ville le, så godt kjentes det. En liten stemme i bakhodet ropte at noe var galt, men han greide ikke å tenke på annet enn kraften som sprengte i ham. Smilende gynget han frem og tilbake på hælene og ventet. Vagt undret han seg på hva som kom til å skje.