Verdens Øye

«… Til verdens åtte hjørner rir Jegerne, til himmelens åtte søyler, hvor tidens vinder blåser og skjebnen griper både de mektige og de små i panneluggen. Den største av Jegerne er Rogosh fra Talmour, Rogosh Ørnøye, viden kjent ved Høykongens hoff, fryktet ved Shayol Ghuls sletter…» Jegerne var alltid mektige helter, alle som en.

Rand fikk øye på sine to venner og klemte seg ned på benken ved siden av Perrin. Kjøkkenduftene drev inn i rommet og minnet ham på at han var sulten, men selv folk som satt med mat foran seg, ofret den liten oppmerksomhet. Tjenestepikene som skulle servere, sto som forhekset og nappet i forklærne og stirret på barden. Det virket ikke som om noen brydde seg i det hele tatt. Det var bedre å lytte enn å spise, uansett hvor god maten var.

«… siden den dagen hun ble født, hadde Den Mørkeste sett på Blaes som sin eiendom, men slik var ikke hennes tanker – ikke var Blaes fra Matuchin en Mørkefrende! Sterk som en ask står hun, smidig som en vidje, vakker som en rose. Blaes med det gylne håret. Rede til å dø heller enn å overgi seg. Men hør! Et ekko slår fra byens tårn, trompetene gjaller, et dristig messingkor. Hennes herolder proklamerer at en helt har ankommet hennes hoff. Trommer tordner og cymbaler synger. Rogosh Ørnøye har kommet for å hylle henne.»

«Rogosh Ørnøyes Pakt» snirklet seg mot slutten, men Thom gjorde bare en pause for å fukte strupen med en mugge øl før han begynte på «Lians Fylking». Den ble fulgt av «Aleth-Loriens Fall» og «Sverdet Til Gaidan Cain», og «Buad fra Albhains Siste Ritt». Pausene ble lenger etter som det led utpå kvelden, og da Thom byttet ut harpen med fløyten, visste alle at det ikke ble flere fortellinger denne natten. Mens Thom sto på bordet, sluttet to menn seg til ham og satte seg på hver sin side av det. Den ene hadde en tromme, og den andre slo med to små trehamrer på et hakkebrett med noen strenger strukket over en flat boks.

De tre unge mennene fra Emondsmark begynte å klappe i hendene da de hørte den første tonen av «Vinden I Sørgepilen», og de var ikke alene om det. Det var en av favorittene i Tvillingelvene, og i Baerlon også, lot det til. Her og der begynte stemmer å gjenta ordene, men ikke så falskt at noen hysjet på dem.

«Min elskede forsvant med vindensom suser i sørgepilen,og landet fryser under vindensom suser i sørgepilen.

Men alltid vil jeg holde hennei hjertet mitt, i hvert et minne,med hennes styrke i min sjel,med hennes elskov i mitt blod.

Jeg venter der vi sang for vindensom suser i sørgepilen.»

Den neste sangen var ikke så trist. Faktisk virket «Bare En Bøtte Vann» enda mer lystig enn vanlig i sammenligning, noe som kunne ha vært bardens hensikt. Folk ilte til for å fjerne bord og rydde et dansegulv, og så begynte de å slå hælene i taket til veggene ristet av tramping og rundkast. Den første dansen endte med at leende dansere forlot gulvet og nye kom til.

Thom spilte de innledende strofene til «Villgjess På Vingene», så tok han en pause for å la folk innta plassene til reelen.

«Jeg tror jeg prøver noen trinn,» sa Rand og kom seg på beina. Perrin spratt opp rett bak ham. Matt var den siste som rørte på seg, så han måtte bli igjen for å passe på klærne og våpnene.

«Husk at jeg også vil ha en svingom,» ropte Matt etter dem.

Menn og kvinner stilte opp i hver sin rekke med ansiktene mot hverandre. Først slo trommen an rytmen, så falt hakkebrettet inn, og alle danserne begynte å bøye knærne i takt. En ung jente som sto overfor Rand, med det mørke håret i fletter som fikk ham til å tenke på hjembyen, sendte ham et sjenert smil, og etterpå blunket hun til ham uten å være sjenert i det hele tatt. Thoms fløyte smøg seg rett inn i melodien, og Rand trådte frem for å møte den mørkhårete jenta. Hun kastet hodet tilbake og lo da han snurret henne rundt og overlot henne til nestemann i rekken.

Alle ler, tenkte han mens han danset rundt sin neste partner, en tjenestepike med flagrende forkle. Det eneste ansiktet som ikke smilte, det han kunne se, tilhørte en mann som hutlet seg sammen ved et av ildstedene, og denne karen hadde et arr over hele ansiktet, fra tinningen til kjeven; det gjorde nesen skjev og dro den ene munnviken ned. Mannen møtte blikket hans og gren på nesen, og Rand så flau bort. Kanskje fyren ikke kunne smile med det arret.

Han grep den neste partneren mens hun snurret rundt, og hvirvlet henne i en ring før han sendte henne videre. Enda tre kvinner danset med ham mens musikken økte takten; så var han tilbake hos den første mørkhårete jenta. De tok noen raske runder som byttet om på rekkene. Hun lo fremdeles og blunket til ham igjen.