Verdens Øye

Arrfjeset skulte på ham. Han snublet i stegene og kinnene ble varme. Det hadde ikke vært meningen å fornærme fyren; han trodde heller ikke at han hadde stirret på ham. Da han snudde seg for å møte sin neste partner, glemte han hele mannen. Nynaeve var den neste kvinnen som danset inn i armene hans.

Han subbet gjennom trinnene, snublet nesten i sine egne føtter og holdt på å tråkke henne på tærne. Hun danset elegant nok til å oppveie hans klossethet, og smilte hele tiden.

«Jeg trodde du var bedre til å danse,» lo hun idet de byttet partnere.

Han hadde bare et øyeblikk å samle seg på før de byttet igjen, og da var det Moiraine han danset med. Hvis han syntes han hadde snublet omkring sammen med Den Kloke, var det ingenting mot hvordan han følte seg sammen med Aes Sedaien. Hun gled mykt over gulvet mens kjolen hvirvlet rundt henne, og han ramlet nesten to ganger. Hun smilte medfølende, noe som bare gjorde vondt verre. Det var en lettelse å gå over til den neste partneren i rekkefølgen, selv om det var Egwene.

Han gjenvant snart noe av likevekten. Tross alt hadde han danset med henne i årevis. Håret hennes hang fremdeles uflettet, men hun hadde samlet det med et rødt bånd. Hun greide vel ikke å bestemme seg for om hun skulle tekkes Moiraine eller Nynaeve, tenkte han surt. Hun åpnet munnen som om hun skulle til å si noe, men hun var taus, og han hadde ikke tenkt å snakke først. Ikke etter at hun hadde avbrutt ham i forsøket på å si noe i spiserommet. De stirret alvorlig på hverandre og danset videre uten et ord.

Han var glad for å kunne vende tilbake til benken da reelen var over. Musikken til neste dans, en gigg, begynte idet han satte seg. Matt skyndte seg å bli med, og Perrin gled ned på benken da han forsvant.

«Så du henne?» spurte Perrin før han hadde fått satt seg. «Gjorde du det?»

«Hvilken av dem?» spurte Rand. «Den Kloke eller madam Alys? Jeg danset med begge.»

«Med Ae… med madam Alys også?» utbrøt Perrin. «Jeg danset med Nynaeve. Jeg visste ikke engang at hun danset. Hun gjør aldri det hjemme.»

«Jeg undres,» sa Rand tankefullt, «på hva Kvinnenes Krets ville ha sagt til at Den Kloke danset? Kanskje det er grunnen?»

Så ble musikken og klappingen og sangen for høy til at de kunne snakke med hverandre. Rand og Perrin klappet de også mens danserne dannet en ring på gulvet. Flere ganger merket Rand at den arrfjesete stirret på ham. Fyren hadde grunn til å være nærtagende, men Rand kunne ikke tenke seg noe han kunne gjøre nå som ikke ville gjøre situasjonen verre. Han konsentrerte seg om musikken og unngikk å se på mannen.

Dansen og sangen fortsatte til langt på natt. Til slutt husket tjenestepikene sine plikter; og Rand var glad for å kunne kjøre i seg litt brød og varm stuing. Alle spiste der de satt eller sto. Rand var med på tre danser til, og han holdt rede på trinnene da han danset med Nynaeve igjen, og likeledes med Moiraine. Denne gangen fikk han komplimenter av dem, noe som fikk ham til å stamme. Han danset også med Egwene. Hun stirret på ham med de mørke øynene sine og så stadig ut som om hun var på nippet til å si noe, men det kom ikke et ord. Han var like taus som henne, men han var sikker på at han ikke hadde sett surt på henne, samme hva Matt sa da han vendte tilbake til benken.

Rundt midnatt dro Moiraine, og Egwene, som hadde sett det plagede blikket Aes Sedaien sendte Nynaeve, hastet etter henne. Den Kloke kikket på dem med et uttrykk som var umulig å tyde. Hun gjorde et nummer av å kaste seg ut i en ny dans, før hun også dro sin vei med en mine som om hun hadde lært Aes Sedaien en lekse.

Snart la Thom fløyten ned i skrinet og begynte å krangle gemyttlig med dem som ville at han skulle fortsette. Lan kom innom for å få med seg Rand og de andre.

«Vi må komme oss tidlig av gårde,» sa Vokteren og lente seg frem for å bli hørt over ståket, «og vi trenger all den hvile vi kan få.»

«Det var en kar som stirret på meg,» sa Matt. «En mann med et arr i ansiktet. Du tror ikke han kunne være en … en av de frendene

du har advart oss om?»

«Som dette?» sa Rand og dro en finger over nesen mot munnviken. «Han stirret på meg også.» Han kikket seg rundt i rommet. Folk drev hver til sitt, og de som var igjen, stimlet sammen om Thom.

«Jeg så mannen,» sa Lan. «Ifølge mester Fitch er han spion for hvitekappene. Han er ikke noe vi behøver å bekymre oss over.» Kanskje var han ikke det, men Rand kunne se at det var noe som naget Vokteren.

Rand skottet bort på Matt, som hadde det stivnede ansiktsuttrykket som alltid betydde at han skjulte noe. En spion fra hvitekappene. Har Bornhald virkelig så lyst til å hevne seg på oss? «Drar vi tidlig?» spurte han. «Virkelig tidlig?» Kanskje de kunne komme seg av gårde før noe skjedde.

«Ved daggry,» svarte Vokteren.