Verdens Øye

Vannet dryppet i det fjerne, og hule plask ble til ekko og nye ekko før de stilnet for godt. Det var steinbroer og ramper uten rekkverk overalt. Alle vokste ut fra brede steintårn med flat topp, og alle var polerte og glatte, med rød og gul marmorering. Lag på lag strakte labyrinten seg opp og ned i mørket, tilsynelatende uten begynnelse og slutt. Hver bro ledet til et tårn, hver rampe til et annet tårn og andre broer. Uansett i hvilken retning Rand stirret, oppover såvel som nedover, var alt likt så langt øyet kunne se i tussmørket. Han var nesten glad for at det ikke var nok lys til å se tydelig. Noen av rampene førte til plattformer som måtte ligge rett over de under. Han kunne ikke se fundamentet til noen av dem. Han visste det var en illusjon og prøvde av alle krefter å unnslippe. Alt var en illusjon.

Han kjente illusjonen; han hadde fulgt den for mange ganger til ikke å vite hva det var. Samme hvor langt han gikk, opp eller ned eller i en hvilken som helst retning, så han bare skinnende stein. Stein, men luften var gjennomsyret av sykelig søt råte og den klamme lukten av nyvendt jord. Lukten av en for tidlig åpnet grav. Han forsøkte å ikke puste, men lukten fylte neseborene. Den klistret seg til huden som olje.

Øyet fanget opp et glimt av bevegelse, og han frøs til der han sto halvveis sammenkrøket mot det polerte brystvernet rundt toppen på et av tårnene. Det fantes ikke noe gjemmested. Det fantes tusen steder han kunne bli sett fra. Luften var full av skygger, men ingen dypere skygger han kunne gjemme seg i. Lyset kom ikke fra lamper, lanterner eller fakler; det bare var der, som om det sev ut av luften. På et vis var det nok til å se og bli sett. Men det hjalp lite å holde seg i ro.

Bevegelsen kom igjen, og nå var den tydelig. Et stykke unna marsjerte en mann opp en rampe uten å bry seg om avgrunnen og det manglende rekkverket. Mannens kappe blafret i majestetisk hastverk, og han dreide søkende på hodet. Avstanden var for stor til at Rand kunne se mer enn omrisset i mørket, men han trengte ikke være nærmere for å vite at kappen var rød som ferskt blod, og at de søkende øynene flammet som smelteovner.

Han forsøkte å få et overblikk over labyrinten for å se hvor mange broer Ba’alzamon måtte over for å nå ham, men ga opp. Han hadde også lært at avstander kunne bedra her. Det som virket langt unna, kunne nås ved å runde et hjørne; det som virket nært, kunne være umulig å nå. Det eneste han kunne gjøre, og slik hadde det vært fra begynnelsen, var å holde seg i bevegelse. Holde seg i bevegelse, og ikke tenke. Han visste at det var farlig å tenke.

Men da han vendte seg fra Ba’alzamons fjerne skikkelse, kunne han ikke la være å tenke på Matt. Var Matt et sted i denne labyrinten? Eller er det to labyrinter, to Ba’alzamoner? Tankene vek unna. Det var for fryktelig å tenke på. Er dette som Baerlon? Hvorfor kan han da ikke finne meg? Det var litt bedre. En liten trøst.

Trøst? Blod og aske, hvor er trøsten i det?

To eller tre ganger hadde de støtt på hverandre, selv om han ikke kunne huske dem tydelig, men lenge, lenge – hvor lenge? – hadde han løpt mens Ba’alzamon – uten hell – forfulgte ham. Var dette som Baerlon, eller var det bare et mareritt, bare en drøm som andre menneskers drømmer?

Et øyeblikk – akkurat den tiden det tok å trekke pusten – visste han hvorfor det var farlig å tenke, hva det var farlig å tenke på. Luften skimret og tåkela øynene som den hadde gjort hver gang han lot seg selv tro at omgivelsene var en drøm. Luften stivnet og holdt ham fast. Bare et øyeblikk.

Heten gnurte mot huden, og halsen var for lengst uttørket der han løp gjennom tornehekk-labyrinten. Hvor lenge hadde det vart? Svetten fordampet før den ble til dråper, og øynene brant. Over ham – og for den saks skyld ikke så høyt over ham – sydet svartstripete stålskyer rasende, men ikke et vindpust rørte seg i labyrinten. Et øyeblikk trodde han at det hadde vært annerledes, men tanken fordampet i heten. Han hadde vært der i lang, lang tid. Det var farlig å tenke, det visste han.

Det uferdige fortauet var laget av glatte steiner, bleke og runde, halvt begravd i støv som løftet seg i små skyer om han gikk aldri så forsiktig. Det kilte i nesen og truet med å fremkalle et nys som ville røpe ham; men da han forsøkte å puste gjennom munnen, tettet støvet igjen strupen til han holdt på å kveles.

Han visste at dette var et farlig sted. Lenger fremme kunne han se tre åpninger i den høye tornehekken, og så svingte veien ut av syne. Ba’alzamon kunne nærme seg hvilket som helst av disse hjørnene akkurat nå. Han husket ikke stort mer enn at de hadde støtt på hverandre to eller tre ganger, og at han hadde sluppet unna … på et vis. Farlig å tenke for mye.