Verdens Øye

Sjøsprøyt strevde seg videre nedover Arinelle. Vinden var sterk, men den kom fra retninger som gjorde seilene ubrukelige. Selv om kaptein Domon hadde det travelt, kravlet fartøyet seg like sakte videre. Utpå natten sto en mann under en lanterne i baugen og målte vanndybden med en talgklump på et blysøkke. Han ropte dybden til rormannen mens strømmen førte skuta mot vinden og ned elva med årene lagt inn. Det var ingen farlige steiner i Arinelle, men grunner og sandbanker var det nok av, og en skute kunne bli liggende lenge på grunn før hjelpen kom. Hvis det da var hjelp som kom først. Om dagen strevde roerne fra soloppgang til solnedgang, men vinden sto imot som om den ville dytte skuta opp elva igjen.

De la ikke til land, ikke om dagen og ikke om natten. Bayle Domon drev både skute og mannskap hardt. Han skjelte ut motvinden og forbannet den dårlige farten. Han kalte mannskapet dovenpelser når de satt ved årene og pisket dem med tungen for hver line de håndterte klosset. Den lave, harde stemmen hans malte Trolloker blant dem på dekket, ti fot høye og klare til å rive strupen over på dem. I to dager var det nok til å sette fart på hver eneste mann. Da sjokket etter angrepet begynte å blekne, mumlet mennene om en time i land for å strekke beina, og om farene ved å seile ned elva i mørket.

Mannskapet klaget i det stille, og skottet fra øyekrokene for å sikre seg at kaptein Domon ikke var nær nok til å høre. Men det virket som om han kunne høre alt som ble sagt på skuta. Hver gang murringen begynte, hentet han taust frem det lange ljå-lignende sverdet og den ondt krummede øksa som ble funnet på dekk etter angrepet. Han lot dem henge i masten en time. De som var blitt såret, fingret med bandasjen, og så stilnet mumlingen av… i det minste for en dag eller så, helt til en eller annen av mannskapet begynte å tenke på at de måtte ha lagt Trollokene langt bak seg nå, og så begynte runddansen igjen.

Rand la merke til at Thom Merrilin holdt seg unna mannskapet når de begynte å hviske og rynke pannen, selv om han vanligvis klappet dem på ryggen og fortalte vitser og småpratet på et vis som fikk selv den største sliteren til å smile. Thom myste mot den hemmelighetsfulle mumlingen med et vaktsomt blikk mens det virket som om han var opptatt med å tenne langpipa, stemme harpen eller hva som helst annet enn å bry seg om mannskapet. Rand skjønte ikke hvorfor. Mannskapet hadde ikke noe å utsette på de tre som Trollokene hadde jaget om bord. Det var noe annet med Floran Gelb.

De første par dagene kunne man stadig se den senete Gelb snakke til de av mannskapet han greide å trenge opp i et hjørne. Han fortalte dem sin versjon av det som skjedde den natten Rand og de andre kom om bord. Gelbs stemme vekslet fra bulder til jammer og tilbake igjen, og han vrengte alltid leppene når han pekte på Thom eller Matt, eller spesielt Rand, og prøvde å legge skylden på dem.

«De er fremmede,» klynket Gelb lavt og kikket seg vaktsomt rundt etter kapteinen. «Hva vet vi om dem? Trollokene kom samtidig med dem, det er det vi vet. De er i kompaniskap.»

«Hell og lykke, Gelb, kutt ut,» knurret en mann med håret i hestehale og en liten blå tatovering på kinnet. Han så ikke på Gelb mens han kveilet en line på dekk og ordnet den med de nakne tærne. På tross av kulden gikk alle sjømennene barfotet: Støvler kunne skli på det våte dekket. «Du ville kalle din mor Mørkefrende hvis det hjalp deg. Kom deg vekk!» Han spyttet på foten til Gelb og fortsatte arbeidet med linen.

Hele mannskapet husket at Gelb hadde sovet på vakt, og svaret fra mannen med hestehalen var det høfligste han fikk. Ingen ville arbeide sammen med ham. Gelb ble tildelt oppgaver han kunne ta seg av alene, og det var alltid de skitneste jobbene. Han skrubbet de fettete grytene i byssa eller kravlet på magen gjennom årsgammelt slam i kjølsvinet for å se etter lekkasjer. Snart sluttet han å snakke. Skuldrene hans sank sammen, og han inntok en taus, såret holdning – jo flere som så på, desto mer såret, selv om ingen verdiget ham mer enn et grynt. Men når Gelbs øyne falt på Rand, eller på Matt eller Thom, lynte det morderisk i det langnesete ansiktet.

Da Rand nevnte for Matt at Gelb før eller senere kom til å lage bråk for dem, kikket Matt seg rundt og sa: «Kan vi stole på noen av dem? Noen i det hele tatt?» Matt gikk sin vei for å finne et sted han kunne være alene, så alene som han kunne være på en skute som var mindre enn tretti skritt fra den løftede baugen til akterspeilet med styreårene. Matt hadde vært for mye alene siden den natten i Shadar Logoth; han grublet for mye, slik Rand så det.