Verdens Øye

Døren til vertshuset fløy opp idet spannet stoppet med raslende seletøy, og Landsbyrådet viste seg, anført av mester al’Vere og Tam. De marsjerte rolig, selv Cenn Buie, ut i de ivrige ropene på nåler og blonder og bøker og et dusin andre varer. Motvillig delte mengden seg for å slippe dem frem, og alle stimlet raskt sammen igjen bak dem mens de fortsatte å rope til tuskhandleren. Mest av alt ønsket landsbyboerne nyheter.

For landsbyboerne utgjorde nåler og te og slikt bare halvparten av det en tuskhandlers vogn brakte med seg. Like viktig var nytt utenfra, nytt fra verden utenfor Tvillingelvene. Noen tuskhandlere fortalte ganske enkelt hva de visste med å slenge ordene ut hulter til bulter som en haug verdiløst skrot. Andre måtte man hale hvert ord ut av; de fortalte motstrebende og med sure miner. Men Fain snakket villig vekk i en ertende tone, og han visste å drøye en historie, slik at det ble en forestilling som kunne ha gjort ære på selv en barde. Han nøt å være gjenstand for alles oppmerksomhet og spankulerte omkring som en liten hane med alles øyne festet på seg. Det slo Rand at han kanskje ikke ville like å møte en ekte barde i landsbyen.

Tuskhandleren ga både Landsbyrådet og mengden den samme oppmerksomheten mens han gjorde et nummer av å binde tømmene omhyggelig fast, det vil si han at han knapt ofret dem noen oppmerksomhet. Han nikket på måfå ut i luften. Han smilte taust og vinket åndsfraværende til de han sto på god fot med, selv om hans vennskapelighet var av et underlig fjernt slag, med klapp på skulderen uten nærhet.

Høylytt forlangte man at han skulle si noe, men Fain ventet, mens han puslet med småting rundt vognsetet. Han ventet på at mengden og forventningene skulle vokse til den rette størrelsen. Bare Rådet forholdt seg tause. De holdt på den verdigheten som sømmet seg i deres stilling, men de voksende skyene med piperøyk over hodene røpet hvor mye de måtte anstrenge seg.

Rand og Matt stakk seg inn i mengden og trengte så langt frem mot vognen som de kunne. Rand ville stoppe på halvveien, men Matt snodde seg gjennom trengselen og trakk Rand etter seg, til de sto rett bak Rådet.

«Jeg trodde nesten du ville holde deg hjemme på gården under hele festivalen,» ropte Perrin Aybara til Rand over alt ståket. Lærlingen til smeden var et halvt hode kortere enn Rand, hadde krøllete hår og var så tettbygd at han virket en halv gang så bred som en vanlig mann. Armene og skuldrene var kraftige nok til å kunne måle seg med mester Luhhans. Han kunne lett ha presset seg vei gjennom mengden, men det gjorde han ikke. Han passet på hvor han satte føttene, og han beklaget overfor folk som hverken hørte eller så annet enn tuskhandleren. Han unnskyldte seg likevel, og forsøkte å ikke dytte til noen mens han arbeidet seg mot Rand og Matt. «Tenk!» sa han, da han endelig nådde frem. «Bel Tine og en tuskhandler på én gang. Jeg vedder på at det virkelig blir fyrverkeri.»

«Du vet ikke fjerdeparten,» lo Matt.

Perrin så mistenksomt på ham og sendte Rand et spørrende øyekast.

«Det er sant,» ropte Rand, og gjorde en håndbevegelse mot den stadig økende mengden av mennesker som huiet i munnen på hverandre. «Senere. Jeg skal forklare senere. Senere, sa jeg!»

I det øyeblikket stilte Padan Fain seg på vognsetet, og mengden tidde momentant. Rands siste ord eksploderte i stillheten, og tuskhandleren ble overrasket stående med armen dramatisk hevet og munnen åpen. Alle snudde seg og stirret på Rand. Den lille radmagre mannen på vognen, som nå var innstilt på at alle ville henge ved leppene hans, ga Rand et skarpt, spørrende blikk.

Rand rødmet og ønsket at han hadde vært på Ewins størrelse og ikke så lett å få øye på. Vennene flyttet seg rastløst. Det var bare et år siden Fain for første gang hadde lagt merke til dem og anerkjent dem som menn. Fain ofret vanligvis ikke tid på de som var for unge til å kjøpe varer. Rand håpet at tuskhandleren ikke så på ham som et barn igjen.

Med høylytt kremting nappet Fain i kappen. «Nei, ikke senere!» protesterte tuskhandleren, idet han igjen løftet hånden dramatisk. «Nå skal jeg fortelle dere noe.» Med store armbevegelser drysset tuskhandleren ordene utover mengden. «Dere tror det er harde tider her i Tvillingelvene, ikke sant? Vel, hele verden har problemer, fra Pestlandet i nord og sør til Stormsjøene, fra Arythhavet i vest til Ødelandet Aiel i øst. Og enda lenger bort. Vinteren var hardere enn dere noensinne har opplevd. Kald nok til å fryse blod og knuse knokler? Ahhh! Vinteren var ond og kald overalt. I Grenselandene ville de ha kalt deres vinter vår. Men våren kommer ikke, sier dere? Ulver har drept sauene? Kanskje ulver har angrepet mennesker? Er det slik det er? Nå vel. Våren kommer sent overalt. Det er ulver overalt, og alle er sultne på kjøtt de kan sette tennene i, enten det er sau eller ku eller menneske. Men det finnes verre ting enn ulver og vintre. Det finnes dem som ville være glade for bare å ha deres små bekymringer.»