Verdens Øye

«Nok fra deg, gutt.» Cenn ristet en knudrete neve opp i ansiktet på Ewin. «Vis litt respekt og overlat dette til de eldre. Kom deg vekk!»

«Ta det med ro, Cenn,» brummet Tam. «Gutten er bare nysgjerrig. Spar deg for dumheter.»

«Oppfør deg som et voksent menneske,» la Bran til. «Og husk for én gangs skyld at du er medlem av Rådet.»

Cenns rynkete ansikt ble mørkere for hvert ord fra Tam og borgermesteren, til det var nesten lilla. «Du vet hva slags kvinner han snakker om. Ikke se slik på meg, Luhhan, og du også, Crawe. Dette er en skikkelig landsby med skikkelige folk, og det er ille nok om Fain skal snakke om uekte Drager som bruker Kraften, om ikke denne Dragebesatte tomsingen av en gutt skal drasse Aes Sedaier inn i dette. Enkelte ting burde man ikke snakke om, og jeg liker det ikke hvis dere har tenkt å la denne tåpelige barden fortelle de historiene han vil. Det er hverken riktig eller anstendig.»

«Jeg har aldri sett eller hørt eller luktet noe som ikke kan snakkes om,» sa Tam, men Fain hadde ikke snakket ferdig.

«Aes Sedaiene er allerede blandet inn i det,» stemte tuskhandleren i. «Et følge av dem har ridd sørover fra Tar Valon. Siden han kan styre Kraften, kan ingen andre enn Aes Sedaiene overvinne ham, samme hvor mange slag de utkjemper, eller ta ham i forvaring når han er overvunnet. Hvis han blir overvunnet.»

Noen i mengden stønnet høyt, og selv Tam og Bran så nervøst på hverandre. Landsbyboere klumpet seg sammen i småflokker, og noen trakk kappene tettere om seg, selv om vinden faktisk hadde løyet.

«Selvfølgelig blir han overvunnet,» ropte noen.

«De taper alltid til slutt, de uekte Dragene.»

«Han må tape, må han ikke?»

«Hva om han ikke gjør det?»

Tam greide endelig å få sagt noe lavt i øret på borgermesteren. Bran nikket fra tid til annen og ignorerte ståket rundt dem. Han ventet til Tam var ferdig før han hevet stemmen.

«Hør etter alle sammen. Vær stille og hør!» Igjen forsvant ropene i mumling. «Dette dreier seg om langt mer enn nytt utenfra. Dette må diskuteres i Landsbyrådet. Mester Fain, hvis du vil være så vennlig å slutte deg til oss i vertshuset, har vi noen spørsmål til deg.»

«Et varmt krus kryddervin ville ikke smake ille akkurat nå,» klukket tuskhandleren. Han hoppet ned fra vognen, tørket hendene på skjorten og rettet fornøyd på kappen. «Vil dere ta dere av hestene mine?»

«jeg vil høre hva han har å si!» Mer enn én stemme protesterte høylytt.

«Dere kan ikke ta ham med dere! Min kone sendte meg for å kjøpe nåler!» Stemmen tilhørte Wit Congar; han krympet seg under de stirrende blikkene, men vek ikke.

«Vi har også rett til å stille spørsmål,» skrek noen bak i mengden. «Jeg –»

«Stille!» buldret borgermesteren, og alle tidde forskremt. «Når Rådet har stilt sine spørsmål, vil mester Fain vende tilbake for å fortelle nyheter til alle. Og for å selge gryter og nåler. Hu! Tad! Sett mester Fains hester på stallen!»

Tam og Bran stilte seg på hver sin side av tuskhandleren, resten av Rådet samlet seg bak dem, og så beveget hele gruppen seg inn i Vertshuset Vinkilden. Bestemt lukket de døren i ansiktet på dem som forsøkte å trenge seg inn etter dem. Og de som dundret på døren, fikk bare ett svar fra borgermesteren: «Gå hjem!»

Det yrte av folk utenfor vertshuset, mumlende repeterte de tuskhandlerens ord og lurte på hva det betydde. De undret seg på hva mennene i Rådet diskuterte, og hvorfor bare de skulle stille spørsmål og høre svarene. Noen myste inn gjennom vinduene, og andre spurte Tad og Hu, skjønt det var uklart hva de skulle kunne vite. De to tettbygde stalldrengene bare gryntet til svar, mens de metodisk fortsatte å befri spannet for seletøy. En etter en førte de hestene bort, og da den siste var borte, vendte de ikke tilbake.

Rand brydde seg ikke om flokken av mennesker. Han fant seg en sitteplass på kanten av den gamle steinmuren, samlet kappen om seg og stirret på vertshusdøren. Gealdan. Tar Valon. Selv navnene var underlige og spennende. Det var steder han bare kjente fra tuskhandleres nyheter og fortellinger fra kjøpmennenes livvakter. Aes Sedaier og kriger og uekte Drager: Det var den slags historier som ble fortalt foran ildstedet en sen kveld, mens vokslysene tegnet underlige former på veggen og vinden ulte mot skoddene. Når alt kom til alt, ville han heller ha stormer og ulver. Uansett måtte det være annerledes der ute, utenfor Tvillingelvene, som å bo midt i en bardes fortelling. Et eventyr. Et eneste langt eventyr. Et helt liv med eventyr.

Langsomt løste mengden seg opp i enkeltmennesker som ristet på hodet og mumlet i skjegget. Wit Congar stoppet for å stirre på den forlatte vognen, som om han ventet å finne enda en tuskhandler inni den. Til slutt var bare noen av de yngre igjen. Matt og Perrin drev over mot der Rand satt.

«Jeg aner ikke hvordan en barde skal kunne overgå dette,» sa Matt opphisset. «Jeg lurer på om vi noengang kommer til å få se denne uekte Dragen.»