Verdens Øye

«Hva kan være verre enn ulver som dreper sauer og mennesker?» spurte Cenn Buie. Andre mumlet samtykkende.

«Mennesker som dreper mennesker.» Tuskhandlerens svar i en illevarslende tone resulterte i bestyrtet mumling som steg da han fortsatte. «Det er krig jeg mener. Det er krig i Gealdan, krig og galskap. Snøen i Dallinskogen er rød av blod. Ravneskrik fyller luften. Hærer marsjerer til Gealdan. Stammer og fyrstehus og store hærførere sender soldatene ut i strid.»

«Krig?» Mester al’Veres kjever hvitnet da han uttalte det uvante ordet. Ingen i Tvillingelvene hadde noe med krig å gjøre. «Hvorfor kriger de?»

Fain gliste, og Rand hadde en følelse av at han gjorde narr av landsbyboernes avsondrethet og uvitenhet. Tuskhandleren lente seg frem som om han skulle fortelle en hemmelighet bare til borgermesteren, men det var meningen at alle skulle høre hviskingen. «Dragens banner er blitt heist, og menn strømmer til for å stå imot. Eller støtte.»

Ett langt gisp slapp ut av samtlige struper, og Rand skalv.

«Dragen,» mumlet noen. «Den Mørkeste er løs i Gealdan!»

«Ikke Den Mørkeste,» murret Haral Luhhan. «Dragen er ikke Den Mørkeste. Og uansett er dette en uekte Drage.»

«La oss høre hva mester Fain har å si,» sa borgermesteren, men folk ga seg ikke så lett. De skrek fra alle kanter, og den ene ropte høyere enn den andre.

«Like ille som Den Mørkeste!»

«Dragen ødela verden, gjorde han ikke?»

«Det var han som begynte og forårsaket Galskapens Tid.»

«Dere kjenner profetien! Når Dragen blir gjenfødt, vil deres verste mareritt virke som de søteste drømmer!»

«Han er bare en ny uekte Drage. Det må han være!»

«Hvilken forskjell gjør det? Dere husker den siste uekte Dragen. Han startet også en krig. Tusener døde, stemmer ikke det, Fain? Han beleiret Illian.»

«Det er onde tider! I tyve år gjorde ingen krav på å være Den Gjenfødte Dragen, og nå har vi hatt tre stykker de siste fem årene. Onde tider! Se på været!»

Rand vekslet blikk med Matt og Perrin. Matts øyne skinte spent, mens Perrin rynket pannen bekymret. Rand husket fortellinger om menn som sto frem som Den Gjenfødte Dragen, og selv om alle hadde vist seg å være uekte, enten ved å dø eller forsvinne uten å oppfylle profetiene, hadde de forårsaket nok skade. Riker sønderrevet av krig, store og små byer brent. Mennesker falt som høstløv over landet, og flyktninger flokket seg som sauer langs veiene. Det fortalte tuskhandlerne og kjøpmennene, og ingen vettuge folk ved Tvillingelvene tvilte på ordene. Verden ville gå under, sa noen, når den ekte Dragen ble gjenfødt.

«Hold opp!» ropte borgermesteren. «Vær stille. Ikke la innbilningen løpe av med dere. La mester Fain fortelle oss om denne uekte Dragen.» Folk falt til ro, men Cenn Buie nektet å tie.

«Er det en uekte Drage?» spurte taktekkeren surt.

Mester al’Vere glippet overrasket med øynene, men så glefset han: «Ikke vær tåpelig, Cenn!» Men Cenn hadde hisset opp mengden igjen.

«Han kan ikke være Den Gjenfødte Dragen! Lyset hjelpe oss, han kan ikke være det!»

«Din gamle narr, Buie! Du ønsker ulykke, ikke sant?»

«Du kommer til å nevne Den Mørkestes rette navn snart! Du er besatt av Dragen, Cenn Buie! Du forsøker å skade oss alle!»

Cenn Buie så seg trassig omkring og forsøkte å stirre dem i senk. Så hevet han stemmen: «Jeg hørte ikke Fain si at dette var en uekte Drage. Gjorde dere? Bruk øynene deres! Hvor er avlingene som skulle ha vært knehøye eller mer? Hvorfor er det ennå vinter når våren skulle ha vært her for en måned siden?» Rasende forlangte folk at Cenn skulle holde munn. «Jeg vil ikke tie! Jeg liker heller ikke slikt snakk, men jeg vil ikke gjemme hodet under en kurv til det kommer en ferjemann fra Taren og kutter strupen min! Og jeg har ikke tenkt å føye meg etter Fains påfunn, ikke denne gangen. Si det rett ut, tuskhandler. Hva har du hørt? Hm? Er dette en uekte Drage?»

Om Fain var påvirket av nyheten han overbrakte eller bråket han forårsaket, kunne ingen se det på ham. Han bare trakk på skuldrene og la en mager pekefinger mot nesen. «Når det gjelder slikt, hva annet kan en mann gjøre enn å vente og se?» Han gjorde en pause og flirte hemmelighetsfullt. Blikket gled over mengden som om det moret ham å forestille seg hvordan de ville reagere. «Jeg vet,» sa han henslengt, «at han mestrer Den Ene Kraften. De andre gjorde ikke det. Men han kan styre. Jorden åpner seg under føttene til hans fiender, og murer smuldrer når han roper. Lynet kommer når han kaller, og det slynges dit han peker. Det har jeg hørt fra menn jeg tror på.»

En svimeslått stillhet la seg. Rand kikket bort på vennene sine. Det virket som om Perrin så noe han ikke likte, mens Matt fremdeles så opphisset ut.

Tams ansikt var bare en anelse mindre rolig enn vanlig. Han trakk borgermesteren bort til seg, men før han fikk sagt noe, brast det for Ewin Finngar.

«Han kommer til å bli gal og dø! I fortellingene blir menn som styrer Kraften gale, de visner bort og dør. Bare kvinner kan røre Kraften. Vet han ikke det?» Han dukket under en ørefik fra mester Buie.