Verdens Øye

Perrin ristet på det rufsete hodet sitt. «Jeg har ikke lyst til å se ham. Et annet sted kanskje, men ikke her i Tvillingelvene. Ikke hvis det betyr krig.»

«Ikke hvis det betyr Aes Sedaier heller,» la Rand til. «Eller har dere glemt hvem som forårsaket Ødeleggelsen? Selv om det var Dragen som begynte, var det Aes Sedaiene som faktisk fikk verden til å falle i grus.»

«Jeg hørte en gang en historie,» sa Matt langsomt, «av livvakten til en ullkjøper. Han sa at Dragen ville bli gjenfødt i menneskehetens ytterste nød, og redde oss alle.»

«Vel, han var en tåpe om han trodde det,» sa Perrin bestemt. «Og du var en tåpe som hørte etter.» Han virket ikke sint, han ble ikke lett sint. Men noen ganger var han oppgitt over Matts tankeflukt, og det farget stemmen. «Han påsto vel også at vi alle skulle leve i Legendenes Alder etterpå.»

«Jeg sa ikke at jeg trodde på det,» protesterte Matt. «Jeg bare hørte det. Nynaeve også, og jeg trodde hun skulle flå både meg og vakten. Han – vakten – sa at mange folk tror det, men at de er redde for å si det, redde for Aes Sedaiene og Lysets Barn. Han ville ikke si mer etter at Nynaeve gjøv løs på oss. Hun fortalte det til kjøpmannen, og han sa det var livvaktens siste tur med ham.»

«Og godt var det,» sa Perrin. «Dragen skulle redde oss? Høres ut som Coplin-prat.»

«Hva slags nød kan være så stor at vi ville be Dragen redde oss?» spurte Rand tankefullt. «Vi kunne like gjerne rope på Den Mørkeste.»

«Det sa han ikke,» svarte Matt beklemt. «Og han nevnte ikke noen ny Legendenes Alder. Han sa at verden vil falle i grus når Dragen gjenoppstår.»

«Ja, det ville jo redde oss,» sa Rand tørt. «En ny Ødeleggelse.»

«Brenne meg!» knurret Matt. «Jeg gjentar bare hva vakten sa.»

Perrin ristet på hodet. «Jeg håper bare at Aes Sedaiene og denne Dragen, uekte eller ei, forblir der de er. Kanskje Tvillingelvene vil bli spart på det viset.»

«Tror du virkelig de er Mørkefrender?» Matt rynket pannen tankefullt.

«Hvem?»

«Aes Sedaiene.»

Rand kikket bort på Perrin, som trakk på skuldrene. «Fortellingene,» begynte han langsomt, men Matt avbrøt ham.

«Ikke alle fortellingene sier at de tjener Den Mørkeste, Rand.»

«De forårsaket Ødeleggelsen,» sa Rand. «Hva mer trenger du å vite, Matt?»

«Jeg får vel tro det,» sukket Matt, men i neste øyeblikk gliste han. «Gamle Bili Congar sier at de ikke finnes. Aes Sedaier. Mørkefrender. Sier at de bare er fortellinger. Sier han ikke tror på Den Mørkeste heller.»

Perrin snøftet. «Coplin-prat fra en Congar. Hva annet kan man vente?»

«Gamle Bili navnga Den Mørkeste. Jeg vedder på at du ikke visste det!»

«Lyset!» kom det anstrengt fra Rand.

Matt gliste bredt. «Det var i fjor vår, like før knivbillene angrep jordene hans, og bare hans, og like før hele familien ble liggende med guløyefeber. Jeg hørte ham selv. Han sier fremdeles at han ikke tror noe på det, men hver gang jeg ber ham om å navngi Den Mørkeste, kaster han noe etter meg.»

«Du er akkurat passe dum til å spørre om det, er du ikke, Mattrim Cauthon?» Nynaeve al’Meara trådte inn blant dem med den mørke fletten over skulderen og gnistrende av raseri. Hun var slank og nådde Matt så vidt til skuldrene, men akkurat nå gjorde raseriet at hun virket høyere enn dem alle, og det spilte ingen rolle at hun var ung og pen. «Jeg mistenkte Bili Congar for noe slikt den gangen, men jeg trodde i hvert fall at du hadde mer vett enn å egge ham opp. Du er kanskje gammel nok til å gifte deg, Mattrim Cauthon, men du burde sannelig ikke sluppet taket i din mors skjørtekanter.»

«Nei, Kloke,» protesterte Matt, og så ut som han ønsket han var alle andre steder enn akkurat der. «Det var gamle Bil- jeg mener, mester Congar, ikke meg! Blod og aske, jeg –»

«Pass munnen din, Mattrim.»

Rand rettet seg opp, selv om hun ikke så direkte på ham. Perrin så skamfull ut. Senere ville sikkert en eller annen av dem klage over at de ble skjelt ut av en kvinne som ikke var særlig eldre enn dem – slik var det alltid etter Nynaeves skyllebøtter, om enn ikke i hennes påhør – men aldersforskjellen virket alltid stor når de sto ansikt til ansikt. Særlig når hun var sint. Staven hennes var tykk i den ene enden og tynn som en kjepp i den andre, og hun var troende til å banke alle hun syntes oppførte seg som fjols – rappe til dem i hodet, hendene eller beina – uansett alder og stand.

Fordi Den Kloke holdt oppmerksomheten hans så fanget, hadde Rand oversett at hun ikke var alene. Da han fikk øye på følget hennes, tenkte han på å gå sin vei, samme hva Nynaeve ville si eller gjøre senere.

Egwene sto noen skritt bak Den Kloke og fulgte nøye med. Hun var like høy som Nynaeve og like mørk, og for øyeblikket virket hun som et speilbilde av Nynaeves sinnelag, med armene i kors over brystet, og munnen stram av uvilje. Hetten på den myke grå kappen skygget for ansiktet hennes, og i de store brune øynene var det ingen latter.