Verdens Øye

«Kanskje det,» sa Tam rolig. «Han kan være en flyktning fra bråket i Gealdan, eller kanskje en tyv som tror at det er mer å hente her enn i Baerlon eller i ferjeleiet ved Taren. Men uansett, folk her eier ikke så mye at de har råd til å få det stjålet. Hvis mannen forsøker å unnslippe krigen … vel, det er tross alt ingen unnskyldning for å skremme folk. Så snart vaktstyrken er sendt ut, vil den enten finne ham eller skremme ham bort.»

«jeg håper de skremmer ham bort. Men hvorfor tror du meg nå, når du ikke gjorde det i morges?»

«Da måtte jeg stole på mine egne øyne, gutt, og jeg så ikke noe.» Tam ristet på det gråsprengte hodet. «Det later til at bare unge menn ser denne karen. Da Haral Luhhan nevnte at Perrin skvatt av skygger, kom alt sammen frem. Evan Thanes eldste gutt så ham, og det gjorde også Samel Crawes gutt, Bandry. Vel, når fire av dere sier dere har sett noe – og alle sammen er skikkelige gutter – begynner vi å tro det er noe der, enten vi ser det eller ikke. Alle unntatt Cenn, selvfølgelig. Det er iallfall derfor vi er på vei hjem. Med oss to borte kan den fremmede gjøre hva han vil der. Hadde det ikke vært for festivalen, ville jeg heller ikke forlatt gården i morgen. Men vi kan ikke gjøre oss selv til fanger i våre egne hjem bare fordi denne karen sniker omkring.»

«jeg visste ikke om Ban eller Lem,» sa Rand. «Vi andre hadde tenkt å snakke med borgermesteren i morgen, men vi var bekymret for at han ikke ville tro oss.»

«Grå hår betyr ikke at hjernen har størknet,» sa Tam tørt. «Så hold utkikk. Kanskje jeg også får se ham hvis han viser seg igjen.»

Rand forberedte seg på å gjøre akkurat det. Han var forundret over at skrittene kjentes lettere. Knutene var borte fra skuldrene. Han var fremdeles redd, men det var ikke så ille som det hadde vært. Tam og han var like alene på Steinbruddsveien som de hadde vært om morgenen, men på et vis føltes det som om hele landsbyen var med dem. Det gjorde stor forskjell at andre visste og trodde. Det var ingenting den svartkledde rytteren kunne finne på som ikke folket ved Emondsmark kunne ordne opp i sammen.

KAPITTEL 5

Vinternatt

Solen sto halvveis nede fra middagshøyden da kjerra nådde frem til gården. Våningshuset var ikke stort, ikke på langt nær så stort som noen av de våningshusene som este utover lenger øst. Det var boliger som med årene hadde vokst seg store nok til å huse hele familier. Ved Tvillingelvene medførte det ofte tre eller fire generasjoner under samme tak, iberegnet tanter, onkler, kusiner, fettere, nieser og nevøer. Tam og Rand ble regnet som underlige, ikke bare fordi de bodde alene, men også fordi de dyrket jorden i Vestskog.

Her lå de fleste rommene i første etasje, i en ryddig firkant uten fløyer eller tilbygg. To soverom og et kvistværelse var innredet oppunder det spisse halmtaket. Vinterstormene hadde vasket hvitkalken av de solide treveggene, men huset var i god stand, takhalmen var nøye lagt, og dører og vinduslemmer var godt hengslet og sluttet tett til.

Våningshuset, uthuset og steinkveet til sauene formet hjørnene i en trekant rundt gårdstunet, hvor noen høner hadde våget seg ut for å hakke i den kalde jorden. Et åpent skur til saueklippingen og et steintrau sto ved siden av sauekveet. Like ved åkeren mellom gårdstunet og skogen ruvet gjæringsskuret for tobakk. Det var høyt og kjegleformet med tette vegger. Få av bøndene i Tvillingelvene kunne greie seg uten å selge bomull og tobakk til de omreisende kjøpmennene.

Da Rand gløttet inn i steinkveet, kikket bukken med de kraftige hornene opp på ham, men flesteparten av de svartfjesete sauene forble rolig liggende eller sto med hodet ned i trauet. Ulla var tykk og krøllete, men det var fremdeles for kaldt til å klippe dem.

«Jeg tror ikke mannen med den svarte kappen har vært her,» ropte Rand til faren, som gikk langsomt rundt huset mens han holdt spydet løftet og gransket grunnen nøye. «Sauene ville ikke vært så rolige om den fyren hadde vært her.»

Tam nikket, men stoppet ikke. Da han hadde sirklet rundt våningshuset, gjorde han det samme med uthuset og sauekveet, og fremdeles gransket han grunnen. Han undersøkte også røykeriet og gjæringsskuret. Han dro opp en bøtte vann fra brønnen, fylte hånden, luktet på vannet og fuktet tungespissen forsiktig. Brått bjeffet han ut en latter og drakk vannet i en rask slurk.

«Jeg tror ikke han har vært her,» sa han til Rand, mens han tørket neven på jakken. «Alt dette snakket om menn og hester jeg ikke kan se eller høre får meg til å undersøke alt både på kryss og tvers.» Han helte brønnvannet over i en annen bøtte og gikk mot huset med bøtta i den ene hånden og spydet i den andre. «Jeg setter over noe stuing til middag. Når vi først er her, kan vi like godt få unna litt arbeid.»