Verdens Øye

Tam sto bakerst i stallen mens han holdt Bela i tømmene og snakket lavt til Hu og Tad. Før Rand hadde tatt to steg inn i stallen, hadde faren nikket til stalldrengene og ført Bela ut, og uten et ord tatt med seg Rand.

De selet på den raggete hesten i taushet. Tam virket så fordypet i sine egne tanker at Rand tidde stille. Han så ikke frem til å overbevise faren om den svartkledde rytteren, og langt mindre til å overbevise borgermesteren. Han fikk vente til neste morgen, til Matt og Perrin hadde funnet andre som hadde sett mannen. Hvis de fant noen andre.

Da kjerra satte seg i bevegelse, tok Rand buen og pilekoggeret og spente koggeret keitet om livet mens han småløp ved siden av. Da de nådde den siste husrekken i landsbyen, la han en pil mot strengen og løftet buen halvveis opp. Det var ingenting å se bortsett fra nakne trær, men skuldrene strammet seg. Den svarte rytteren kunne være over dem før de visste ordet av det. Hvis ikke buen var halvveis spent, ville han aldri få tid til å skyte.

Han visste at han ikke kunne holde buestrengen spent lenge. Han hadde laget den selv, og Tam var en av de få andre i distriktet som kunne spenne den helt opp til kinnet. Han lette etter noe som kunne få tankene bort fra den svarte rytteren. Omgitt av skog og med kappene flagrende i vinden var det ikke lett.

«Far,» sa han til slutt, «jeg forstår ikke hvorfor Rådet måtte spørre ut Padan Fain.» Med en kraftanstrengelse flyttet han blikket bort fra skogen og så over Bela mot Tam. «Det virker på meg som om avgjørelsen deres kunne blitt tatt med det samme. Borgermesteren skremte halvveis vettet av alle med dette snakket om Aes Sedaier og uekte Drager her i Tvillingelvene.»

«Folk kan være rare, Rand. Selv de beste er det. Ta Haral Luhhan. Mester Luhhan er en sterk mann, og modig, men han tåler ikke å se et dyr bli slaktet. Blir hvit som et laken.»

«Hva har det å gjøre med noe som helst? Alle vet at mester Luhhan ikke tåler å se blod, og bortsett fra Copliner og Congarer er det ingen som bryr seg om det.»

«Bare dette, gutt. Folk tenker eller oppfører seg ikke alltid som du tror. Landsbyboerne der bak… la hagl slå avlingen deres ned i sølen, la vinden rive av hvert tak i distriktet, og la ulvene glefse i seg halvparten av husdyrene, så ruller de opp skjorteermene og begynner på nytt. Men gi dem et hint om Aes Sedaier og en uekte Drage i Gealdan, så begynner de snart å tenke at Gealdan ikke er så langt fra den andre siden av Skyggeskogen, og en rett linje fra Tar Valon til Gealdan ville ikke gå særlig langt øst for oss. Som om ikke Aes Sedaier heller ville ta veien om Caemlyn og Lugard enn å reise utenom allfarvei. Og før neste morgen ville hele landsbyen vært sikker på at krigen var på vei mot oss. Det ville ta uker å sette en stopper for det. Det skulle blitt litt av en Bel Tine-feiring. Så Bran ga dem ideen før de kunne pønske den ut selv.

De har sett at Rådet har overveid problemet, og nå vil de høre hva vi har besluttet. De valgte oss til Landsbyrådet fordi de stoler på at vi kan tenke gjennom ting og komme frem til en løsning som gagner alle. De stoler på våre vurderinger. Selv Cenns, noe som ikke levner mye ære til resten av oss, antar jeg. De vil i hvert fall få høre at det ikke er noe å engste seg for, og de kommer til å tro det. De kunne nok ha kommet frem til samme konklusjon selv, men på denne måten vil vi ikke få ødelagt festivalen, og ingen trenger å engste seg i ukevis for noe som aldri vil skje. Og skulle det mot all formodning skje … vel, så vil patruljene advare oss tidsnok til at vi kan gjøre alt som står i vår makt. Men jeg tror oppriktig at det ikke vil skje.»

Rand blåste opp kinnene. Det var visst vanskeligere å sitte i Rådet enn han hadde trodd. Kjerra knirket videre langs Steinbruddsveien.

«Var det noen andre enn Perrin som så denne fremmede rytteren?» spurte Tam.

«Matt så ham også, men –» Rand så med ett overrasket ut, så stirret han på faren over ryggen til Bela. «Du tror meg? Jeg må tilbake. Jeg må fortelle dem det.» Tams rop stoppet ham idet han snudde seg for å løpe tilbake til landsbyen.

«Stopp, gutt, stopp! Tror du jeg ventet så lenge med å si noe uten grunn?»

Motvillig holdt Rand seg ved siden av kjerra, som fremdeles knirket seg videre bak den tålmodige Bela. «Hva fikk deg til å forandre mening? Hvorfor kan jeg ikke fortelle det til de andre?»

«De vil tidsnok få vite det. Perrin, i hvert fall. Matt er jeg ikke sikker på. Vi må få gitt beskjed til gårdene så godt det lar seg gjøre. Om en time vil alle over seksten i Emondsmark, i det minste de som har ansvar, vite at det lusker en fremmed omkring, og sikkert ikke av den sorten man ville invitere til festivalen. Vinteren har vært ille nok om ikke dette skal skremme de yngste.»

«Festivalen?» sa Rand. «Hvis du hadde sett ham, ville du ikke ønsket ham nærmere enn ti fjerdinger. Kanskje hundre fjerdinger.»