Verdens Øye

Rand skar en grimase. Han likte ikke å måtte tilbringe Vinternatt i Emondsmark. Men Tam hadde rett. På en gård fikk man aldri gjort unna alt arbeidet; så sant man var ferdig med én oppgave, dukket to nye opp. Han nølte et øyeblikk, men beholdt buen og koggeret i nærheten. Om den svarte rytteren dukket opp, hadde ikke Rand tenkt å møte ham med bare en hakke i nevene.

Først skulle Bela på stallen. Han hektet av seletøyet og satte henne på spiltau ved siden av kua. Han hengte fra seg kappen, tørket av hesten med noen never halm og striglet den med to børster. Han klatret opp den smale stigen til høyloftet og lempet ned noe høy. Han hentet også en øse havre til hesten, selv om det var lite igjen og det ikke ville bli mer på lenge hvis det ikke ble varmere i været. Kua var blitt melket om morgenen før solen sto opp, og da melket hun bare en fjerdedel av det vanlige. Det virket som om hun tørket mer og mer inn jo lenger vinteren varte ved.

Sauene hadde fått for til to dager, så han nøyde seg med å helle mer vann i trauet. De skulle vært ute på beite nå, men beitemarkene var ikke verd navnet engang. De nylagte eggene måtte også samles inn. Det var bare tre. Hønene måtte ha blitt flinkere til å gjemme dem.

Han tok hakken med seg til grønnsakhagen bak våningshuset. Tam kom ut og satte seg på en benk foran uthuset for å reparere seletøyet. Han stilte spydet ved siden av seg, og det fikk Rand til føle seg mer vel med tanke på buen som lå på kappen et skritt unna.

Det var ikke mye ugress som hadde presset seg opp gjennom jorden, men likevel var det mer ugress enn noe som helst annet. Kålen var knøttliten, bare en spire av ertene og bønneplantene viste seg, og det fantes ikke tegn til nepene. Alt var naturligvis ikke blitt plantet ut; bare en del, i håp om at kulden ville slippe taket tidsnok til at det ble en avling før kjelleren var tom. Det gikk raskt å luke grønnsakbedet. I tidligere år ville det ha gledet ham, men nå undret han seg på hva de skulle gjøre hvis det ikke kom opp noe dette året. Ingen behagelig tanke. Og det var fremdeles småved å kløyve.

Det forekom Rand at det måtte ha vært år og dag siden det ikke

hadde vært småved å kløyve. Men klaging ville ikke varme huset, så han hentet øksa, la buen og koggeret ved siden av stabben og gikk i gang. Furu til rask oppfyring, og eik til langvarig lunk. Etter kort tid var han varm nok til å ta av seg jakken og legge den fra seg. Da haugen med ved var stor nok, stablet han den opp mot husveggen ved siden av de andre stablene. De fleste nådde helt opp til takskjegget. På denne tiden av året var stablene som regel få og lave, men ikke i år. Hogge og stable, hogge og stable – han fortapte seg i de rytmiske øksehoggene og stablingen. Tam la hånden på skulderen hans og hentet ham tilbake, og et øyeblikk blunket han overrasket.

Den grå skumringen hadde falt på mens han arbeidet, og det mørknet allerede raskt mot natt. Fullmånen hang høyt over tretoppene. Den skinte blekt og svulmet som om den holdt på å deise i bakken. Vinden hadde kjølnet uten at han merket det, og forrevne skyer drev over den mørke himmelen.

«La oss vaske oss, gutt, og se og få oss noe mat. Jeg har allerede båret inn vann til et varmt bad før vi legger oss.»

«Alt varmt høres bra ut for meg,» sa Rand og slengte kappen over skuldrene. Skjorten var dyvåt av svette, og selv om han hadde glemt vinden da han arbeidet seg varm under hoggingen, virket det som om vinden nå prøvde å fryse svetten til is. Han kvalte et gjesp og hutret mens han samlet sammen resten av tingene. «Søvn også for den saks skyld. Jeg kunne godt ha sovet gjennom hele festivalen.»

«Ville du tatt et lite veddemål på akkurat det?» Tam smilte, og Rand måtte smile tilbake. Han ville ikke gå glipp av Bel Tine om han måtte gå søvnløs en uke. Ingen ville det.

Tam hadde vært raus med vokslysene, og ilden knitret i den store peisen, så stua var varm og trivelig. Det som særlig satte sitt preg på stua, utenom ildstedet, var det store eikebordet. Det var langt nok til et dusin gjester eller så, selv om det sjelden hadde vært så mange rundt bordet etter at Rands mor døde. Noen skap og kister – de fleste fremragende laget av Tam selv – sto langs veggene, og høyryggete stoler sto rundt bordet. Putestolen, som Tam brukte til lesestol, var plassert skrått foran flammene. Rand foretrakk å lese strukket ut på teppet foran ildstedet. Bokhyllen ved døren var ikke så lang som den i Vertshuset Vinkilden, men det var vanskelig å skaffe bøker. Det var få tuskhandlere som fraktet med seg mer enn en håndfull, og de måtte rekke til alle som ville ha.