Verdens Øye

Tams pipestativ og Jain Langstegs reiser lå på bordet, mens en bok med trepermer lå på lesestolsetet. En lite stykke seletøy som måtte repareres lå på benken ved ildstedet, og noen skjorter som skulle lappes lå i en haug på en stol. Om rommet ikke virket like nyskurt og plettfritt som hjemme hos gårdkoner flest, var det likevel rent og ryddig nok og med et hjemmekoselig preg som varmet vel så godt som ilden. Her kunne man glemme kulden som bet utenfor veggene. Det fantes ingen uekte Drager her, ingen kriger, ingen Aes Sedaier, ingen menn i svarte kapper. Duften av stuing fylte rommet, og Rand ble skrubbsulten.

Faren rørte i gryten over ilden med en lang tresleiv og smakte på stuingen. «Må koke litt til.»

Rand skyndte seg å vaske ansikt og hender; det sto en mugge vann og et fat på stativet ved døren. Et varmt bad var det han helst ville hatt for å vaske bort svetten og bløyte ut kulden, men det fikk bli når de hadde varmet opp den store kjelen i bakrommet.

Tam romsterte rundt i et skap og fant en nøkkel så lang som en hånd. Han vred den store jernlåsen på døren rundt. Som svar på Rands spørrende blikk sa han: «Best å være på den sikre siden. Kanskje er det bare en fiks idé, eller kanskje det er været som gjør meg dyster til sinns, men …» Han sukket og dasket nøkkelen mot håndflaten. «Jeg ser til bakdøren,» sa han og forsvant mot den bakre delen av huset.

Rand kunne ikke huske at dørene noensinne hadde vært låst. Ingen i Tvillingelvene låste dørene sine. Det hadde aldri vært nødvendig. Iallfall ikke før nå.

Fra Tams soverom ovenpå kom det en skrapende lyd, som om noe ble slept bortover gulvet. Hvis ikke Tam plutselig skulle ha funnet på å ommøblere, måtte han ha dratt frem den gamle kisten under sengen. Det var heller aldri blitt gjort før, det Rand kunne huske.

Han fylte en liten tekjele med vann og hengte den på en krok over ilden før han dekket bordet. Han hadde selv telgjet bollene og skjeene. Lemmene foran vinduene var ikke lukket og nå og da kikket han ut, men det var blitt natt, og han så ikke annet enn måneskygger. Den svarte rytteren kunne uten vanskelighet befinne seg der ute, men han forsøkte å ikke tenke på det.

Da Tam kom tilbake, stirret Rand forbauset på ham. Tam hadde et bredt belte skrått rundt hoftene, og fra beltet hang et sverd med en bronsehegre på den svarte balgen og en hegre til på det lange hjaltet. De eneste Rand hadde sett med sverd, var vaktene til kjøpmennene. Og Lan, selvfølgelig. Det hadde aldri falt ham inn at faren kunne eie et. Bortsett fra hegrene lignet sverdet ganske mye på Lans.

«Hvor kommer det fra?» spurte han. «Har du kjøpt det av en tuskhandler? Hvor mye kostet det?»

Sakte trakk Tam sverdet, og lysskjæret fra ilden lekte langs det blinkende bladet. Det lignet overhodet ikke på de enkle, grove bladene Rand hadde sett i hendene på kjøpmennenes vakter. Det var ikke smykket med edelstener eller gull, men virket likevel staselig, syntes han. Det eneggete bladet krummet seg svakt og hadde enda en hegre gravert inn i stålet. De korte tverrstykkene i parérstangen var smidd slik at de lignet flettede bånd på hver side av hjaltet. Våpenet virket nesten skjørt sammenlignet med sverdene til kjøpmennenes vakter. De fleste av disse var tveeggete og tykke nok til å hogge et tre.

«Jeg fikk tak i det for lenge siden,» sa Tam, «langt herfra. Og jeg betalte altfor mye for det; to kobberstykker er for mye for et slikt sverd. Din mor likte det ikke, men hun var nå engang klokere enn meg. Jeg var ung den gang, og det syntes å være verd prisen. Hun ønsket alltid at jeg skulle kvitte meg med det, og mer enn én gang har jeg tenkt at hun hadde rett, at jeg rett og slett skulle ha gitt det bort.»

Gjenskinnet fra ilden fikk det til å se ut som om bladet brant. Rand rykket til. Han hadde ofte dagdrømt om å eie et slikt sverd. «Gi det bort? Hvordan kan du gi bort et sverd som det?»

Tam snøftet: «Det er ikke mye nyttig når du gjeter sauer, er det vel? Man kan ikke pløye et jorde eller høste en avling med det.» Lenge stirret han på sverdet, som om han lurte på hva han skulle gjøre med en slik tingest. Til slutt sukket han tungt. «Men om jeg nå ikke er grepet av et mørkt innfall, eller om hellet skulle ta slutt… I de neste dagene vil vi kanskje være glade for at jeg puttet det i den gamle kisten.» Han stakk sverdet i balgen med en rolig bevegelse og gjorde en grimase da han tørket hånden på skjorten. «Stuingen må være ferdig. Jeg kan servere mens du lager te.»

Rand nikket og hentet teboksen, men han ville vite mer. Hvorfor hadde Tam kjøpt et sverd? Han kunne ikke forestille seg noen grunn. Og hvor hadde Tam fått tak i det? Hvor langt unna? Det var aldri noen som reiste fra Tvillingelvene, ytterst få, i hvert fall. Han hadde alltid hatt noen vage tanker om at faren en gang måtte ha dratt av sted – moren hadde jo vært utlending – men et sverd… ? Han hadde mye å spørre om når de fikk satt seg til bords.