Verdens Øye

Det fantes ikke tegn til vesenet som hadde kastet seg ut etter ham. Det kunne være hvor som helst. På jakt etter ham, selvfølgelig. Kanskje snek det seg innpå ham i dette øyeblikk.

Engstelig breking fylte sauekveet til venstre for ham; flokken virret rundt som om den lette etter en utgang. Skyggeskikkelser flimret i de opplyste vinduene, og klangen av stål mot stål gjenlød i mørket. Plutselig eksploderte et av vinduene i en skur av treverk og glass idet Tam hoppet ut med sverdet i hånden og landet på føttene. Han ignorerte de groteske skapningene som kravlet etter, og i stedet for å løpe vekk, stormet han mot baksiden av huset.

Rand stirret vantro etter ham. Hvorfor forsøkte han ikke å unnslippe? Så forsto han det. Sist Tam hadde hørt stemmen hans, kom den fra baksiden av huset. «Far!» ropte han. «Jeg er her borte!»

Tam hvirvlet rundt i full fart og løp, ikke mot Rand, men skrått bort fra ham. «Løp, gutt!» ropte han og fektet med sverdet som til noen foran ham. «Gjem deg!» Et dusin store skikkelser myldret etter ham, mens skurrende rop og skingrende hyl dirret i luften.

Rand trakk seg tilbake til skyggene bak uthuset. Der kunne han ikke sees fra huset, i tilfelle noen av vesenene fremdeles befant seg innenfor. Han var trygg, i det minste for øyeblikket. Men ikke Tam. Tam som forsøkte å lede disse skapningene bort fra ham. Hendene strammet grepet om hakkeskaftet, og han måtte bite tennene sammen for å kvele et latterhikst. Et hakkeskaft. Å møte et slikt vesen ansikt til ansikt med et hakkeskaft ville ikke være som å tevle med langstav med Perrin. Men han kunne ikke la Tam møte forfølgerne alene.

«Hvis jeg beveger meg som om jeg snek meg innpå en kanin,» hvisket han til seg selv, «vil de hverken se eller høre meg.» De nifse skrikene ga ekko i natten, og han prøvde å svelge. «De minner mer om en flokk sultne ulver.» Lydløst listet han seg bort fra uthuset og mot skogen og holdt så hardt om hakkeskaftet at det gjorde vondt.

Da trærne lukket seg om ham, fant han til å begynne med trøst i dem. De hjalp ham å skjule seg for uvesenet som hadde angrepet gården. Men da han snek seg gjennom skogen, gled måneskyggene rundt ham, og det syntes som om mørket i skogen forandret og beveget seg også. Trærne ruvet ondsinnet over ham og greinene strakte seg etter ham. Men var det bare trær og greiner? Han kunne nesten høre den knurrende, innestengte latteren fra strupene til dem som ventet på ham. Hylene til Tams forfølgere fylte ikke lenger natten, men i stillheten skvatt han til hver gang vinden fikk greinene til å gnisse mot hverandre. Han krøp mer og mer sammen og beveget seg saktere og saktere. Han våget knapt å trekke pusten av frykt for å bli hørt.

En hånd lukket seg plutselig over munnen hans bakfra, og et jerngrep strammet til rundt håndleddet. Med den ledige hånden fektet han fortvilet over skulderen for å hogge tak i angriperen.

«Ikke knekk nakken min, gutt,» hvisket Tam hest.

Lettelsen skylte over ham, og musklene ble kraftløse. Da faren slapp ham, falt han ned på hender og knær og gispet etter luft som om han hadde løpt en hel fjerding. Tam slapp seg ned ved siden av og støttet seg på en albu.

«Jeg ville ikke prøvd meg på det om jeg hadde tenkt på hvor mye du har vokst de siste årene,» sa Tam mildt. Mens han snakket, gled blikket hele tiden frem og tilbake, mens han holdt skarpt utkikk i mørket. «Men jeg måtte forsikre meg om at du ikke sa noe. Noen Trolloker hører like godt som hunder.»

«Men Trolloker er jo bare …» Rand lot ordene dø hen. Nei, ikke bare noe i en fortelling, ikke etter denne natten. Slike vesener kunne være Trolloker eller Den Mørkeste selv for alt han visste. «Er du sikker?» hvisket han. «Jeg mener … Trolloker?»

«Jeg er sikker. Men hva som har ført dem til Tvillingelvene … Jeg hadde aldri sett noen før i natt, men jeg har snakket med menn som har sett dem, så jeg vet litt om dem. Kanskje nok til å holde oss i live. Hør nøye etter. En Trollok ser bedre enn et menneske i mørket, men skarpt lys blinder dem, i hvert fall en stund. Det må være grunnen til at vi slapp unna så mange. Noen kan spore lukt og lyd, men det sies at de er late. Hvis vi kan styre klar av dem lenge nok, vil de gi opp.»

Dette fikk Rand til å føle seg en smule bedre til mote. «I fortellingene hater de mennesker og tjener Den Mørkeste.»

«Hvis noen hører til i flokken til Nattens Hyrde, må det være Trollokene. De dreper for fornøyelsens skyld, er jeg blitt fortalt. Mer vet jeg ikke, bortsett fra at de ikke er til å stole på, med mindre de frykter deg, og knapt nok da.»

Rand grøsset. Han hadde ikke lyst til å treffe en av dem som en Trollok fryktet. «Tror du de er etter oss fremdeles?»

«Kanskje, kanskje ikke. De virker ikke så veldig smarte. Jeg greide uten større problemer å lure mesteparten oppover mot fjellene.» Tam fomlet ved sin høyre side, så løftet han hånden opp foran ansiktet. «Uansett bør vi anta at de er etter oss.»

«Du er skadet.»