Verdens Øye

«Demp stemmen. Det er bare en skramme, og det er ikke noe å gjøre med det, ikke nå. Men i det minste virker det som om det blir varmere.» Han lente seg tilbake med et sukk. «Kanskje det ikke blir så ille å sove ute i natt.»

Rand hadde nettopp sendt noen varme tanker til jakken og kappen sin. Trærne tok av for den verste vinden, men resten av vindgufsene skar som frosne kniver. Nølende rørte han ved Tams ansikt. Han krympet seg. «Du er glovarm. Jeg må få deg til Nynaeve.»

«Om en stund, gutten min.»

«Vi har ingen tid å miste. Det er lang vei i mørket.» Han kom seg på beina og forsøkte å løfte faren. Tam bet tennene sammen, men greide ikke helt å undertrykke et stønn. Det fikk Rand til å legge ham raskt ned igjen.

«La meg hvile, gutten min. Jeg er sliten.»

Rand slo knyttneven mot låret. Hadde de sittet lunt og godt ved ildstedet hjemme, med varme tepper og rikelig med vann og pilebark, kunne han ha ventet til morgengry med å spenne for Bela og frakte Tam til landsbyen. Men her var det ingen ild, ingen tepper, ingen kjerre og ingen Bela. Alt var hjemme på gården. Men hvis han ikke kunne få Tam med seg dit, kunne han kanskje hente noen av tingene til ham. Om bare Trollokene var borte. Før eller senere måtte de forsvinne.

Han kikket ned på hakkeskaftet. Han slapp det og trakk i stedet Tams sverd. Bladet glimtet matt i det bleke månelyset. Det lange hjaltet, tyngden og grepet var uvant. Han hogg i luften noen ganger før han stoppet og sukket. Det var ingen sak å hogge i luft. Hvis han møtte en Trollok, ville han nok flykte eller bli så stiv at han bare sto der mens Trolloken svingte et av de underlige sverdene og… Hold opp! Dette hjelper ingen verdens ting!

Idet han reiste seg, grep Tam ham i armen. «Hvor skal du?»

«Vi trenger kjerra,» sa han forsiktig. «Og tepper.» Forferdet merket han hvor lett han kunne fjerne farens hånd fra ermet. «Hvil deg nå, så er jeg snart tilbake.»

«Vær forsiktig,» kom det som et pust fra Tam.

Han kunne ikke se Tams ansikt i månelyset, men han følte øynene hans på seg. «Jeg skal være forsiktig.» Så forsiktig som en mus utforsker et haukerede, tenkte han.

Stille som en skygge gled han inn i mørket. Han tenkte på alle de gangene han hadde lekt gjemsel i skogen med vennene sine. De hadde listet seg innpå hverandre og anstrengt seg for ikke å bli hørt til noen la hånden på en eller annens skulder. Han greide ikke helt å få dette til å ligne.

Mens han smøg seg fra tre til tre, forsøkte han å legge en plan, men da han nådde utkanten av skogen, hadde han satt sammen og kassert ti planer. Alt avhang av om Trollokene fremdeles var der. Hvis de var borte, kunne han ganske enkelt gå opp til huset og hente alt han trengte. Hvis de fremdeles var der… I det tilfellet var det ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Tam. Han likte ikke tanken, men det hjalp ikke Tam om han lot seg drepe.

Han myste mot gården. Uthuset og kveet var bare mørke skygger i månelyset. Men det falt lys fra vinduene i huset og den åpne ytterdøren. Er det vokslysene far tente, eller venter Trollokene?

Han skvatt til da en nattravn utstøtte et skarpt skrik, og lente seg skjelvende mot et tre. Dette førte ingensteds hen. Han la seg på magen og begynte å åle seg fremover mens han holdt sverdet klossete foran seg. Han presset haken mot bakken hele veien til baksiden av sauekveet.

Han krøp sammen mot steinmuren og lyttet. Ikke en lyd brøt nattestillheten. Forsiktig heiste han seg opp for å kikke over muren. Ingenting rørte seg på gårdstunet. Ingen skygger flakket i døråpningen eller mot lyset i vinduene. Bela og kjerra først, så teppene og de andre tingene. Lyset fikk ham til å bestemme seg. Uthuset var mørkt. Alt mulig kunne vente der inne, og han hadde ingen måte å finne det ut på før det var for sent. I det minste ville han kunne se hva som var inni huset.

Idet han slapp seg ned på bakken igjen, stoppet han plutselig. Han hørte ingen lyder. Mesteparten av sauene kunne ha roet seg og sovnet igjen, selv om det ikke var videre sannsynlig, men noen få var alltid våkne, selv midt på natten. De tråkket rundt og brekte med jevne mellomrom. Han kunne så vidt skimte omrisset av sauer på bakken. En lå nesten rett under ham.

Han forsøkte å unngå å lage støy da han dro seg opp på muren til han kunne strekke ut en hånd og ta på den utydelige skapningen. Fingrene rørte ved krøllete ull, så noe vått. Sauen leet seg ikke. Pusten gufset ut av ham da han trakk seg tilbake, og han mistet nesten sverdet da han ramlet ned på bakken utenfor kveet. De dreper for moro skyld. Skjelvende skrubbet han den våte hånden mot bakken.