Verdens Øye

Desperat sa han til seg selv at ingenting var endret. Trollokene hadde fullført slaktingen og dratt sin vei. I tankene gjentok han dette mens han krabbet over gårdstunet. Han holdt seg så lavt som mulig, mens han forsøkte å holde utkikk til alle kanter. Aldri hadde han trodd at han skulle misunne en meitemark.

Han lå og lyttet inntil veggen under de knuste vinduene på forsiden av huset. Den høyeste lyden han hørte, var den dumpe bankingen av blodet i ørene. Langsomt reiste han seg og kikket inn.

Gryten med stuing lå veltet i asken i ildstedet. Istykkerslått og splintret treverk lå strødd i rommet; ikke et eneste møbel var helt lenger. Selv bordet sto på høykant med to av beina hakket til pinne-ved. Alle skuffene var trukket ut og smadret; alle skapene sto åpne, og mange av dørene hang bare i ett hengsel. Innholdet lå slengt utover pinneveden, og alt var overdrysset med noe hvitt. Mel og salt, om man skulle dømme etter de oppskårne sekkene ved ildstedet. Fire forvridde kropper lå i en floke i restene av møblene. Trolloker.

Rand kjente igjen en av dem på bukkehornene. De andre lignet ham, og selv om de var forskjellige, var alle en avskyelig blanding av menneskelignende, groteske ansikter med snuter, horn, fjær og pels. De nesten menneskelige hendene gjorde inntrykket bare verre. To hadde støvler, de andre hadde hover. Han så på dem uten å blunke til det sved i øynene. Ingen av Trollokene leet seg. De måtte være døde. Og Tam ventet.

Han løp inn gjennom hoveddøren og stoppet, kvalm av stanken. En stall der møkka hadde blitt liggende i måneder, var den nærmeste sammenligningen han kunne komme på. Veggene var tilgriset med motbydelig skitt. Han forsøkte å puste gjennom munnen mens han skyndte seg å lete gjennom griseriet på gulvet. Det hadde vært en vannsekk i et av skapene.

En skrapende lyd bak ham sendte gysninger gjennom marg og bein. Han snurret rundt og snublet nesten over restene av bordet. Han fikk tatt seg for, og stønnet bak tenner som ville ha klapret om han ikke hadde bitt dem sammen til kjevene verket.

En av Trollokene stablet seg på beina. En ulvesnute stakk ut under innsunkne øyne. Tomme og følelsesløse øyne, og altfor menneskelige. Hårete, spisse ører dirret uten stans. På kvasse geitehover tråkket den over de døde frendene. En svart brynje, maken til de andres, raspet mot skinnbuksene, og et av de store sverdene, krumt som en ljå, dinglet ved siden.

Den mumlet skarpt og gutturalt: «Andre går bort. Narg blir. Narg lur.» Ordene var forvrengte og nesten uforståelige, og de kom fra en munn som aldri var tiltenkt menneskelig tale. Tonen var ment å berolige, tenkte Rand, men han greide ikke å ta blikket bort fra de lange og skarpe, misfargede tennene som glimtet hver gang vesenet snakket. «Narg vite noen komme tilbake noensinne. Narg vente. Du nei trenge sverd. Putt sverd ned.»

Først da Trolloken snakket, skjønte Rand at han holdt Tams sverd ubesluttsomt løftet foran seg, med spissen rettet mot den store skapningen. Et hode og et par skuldre raget over ham, med armer og en brystkasse som ville fått selv mester Luhhan til å virke puslete.

«Narg nei skade.» Den tråkket et skritt nærmere og gestikulerte. «Du putte ned sverd.» Det mørke håret på håndbakene var tykt som pels.

«Ikke kom nærmere,» sa Rand og ønsket at han hadde vært støere i stemmen. «Hvorfor gjorde du dette? Hvorfor?»

«Vlja daeg roghda!» Snerringen ble raskt til et grådig smil. «Putte ned sverd. Narg nei skade. Myrddraal vil snakke deg.» Et glimt av følelser gled over det fordreide fjeset. Frykt. «Andre komme tilbake, du snakke Myrddraal.» Den tok et nytt skritt og la en diger neve på sverdhjaltet. «Du putte ned sverd.»

Rand fuktet leppene. Myrddraal! Den verste i fortellingene ble virkelig i natt. Hvis en Skygger var løs, var en Trollok ufarlig i sammenligning. Han måtte komme seg unna. Men hvis Trolloken trakk det massive sverdet sitt, ville han være sjanseløs. Han tvang leppene til et skjelvende smil. «Greit.» Han strammet grepet om sverdet og lot armene henge rett ned. «Jeg skal snakke.»

Ulvegliset ble til et snerr, og Trolloken kastet seg frem. Aldri hadde Rand trodd at noe så stort kunne bevege seg så hurtig. Desperat løftet han sverdet. Den kolossale kroppen braste inn i ham og presset ham mot veggen. Luften ble føyset ut av lungene. Han hikstet etter luft mens de deiset i gulvet med Trolloken øverst. Under den knusende vekten strevde Rand febrilsk for å unngå de glefsende kjevene og de tykke nevene som grep etter ham.