Verdens Øye

Men han hadde ikke tid til å undre seg. Han blåste ut lykten –ingen grunn til å få uthuset nedbrent på toppen av det hele – og samlet opp dragene. Så sprang han for å hente det han hadde etterlatt utenfor huset.

Det ble en upraktisk bør. Ikke tung, men vanskelig å buksere og balansere, med kjerredragene glidende og vridende i armene mens han stolpret over den pløyde åkeren. Og da han var tilbake i skogen, ble det verre. Dragene hektet seg fast i trær og slo ham nesten over ende. Det hadde vært lettere å dra dem, men det ville ha etterlatt et tydelig spor. Han ville vente så lenge som mulig før han gjorde det.

Tam lå på samme sted og så ut som han sov. Rand håpet det stemte at han sov. Med ett ble han redd. Han slapp børen og la en hånd mot farens ansikt. Tam pustet fremdeles, men feberen var høyere.

Berøringen vekket Tam, men bare til en tåkete bevissthet. «Er det deg, gutt?» hvisket han. «Bekymret for deg. Drømmer om svunne dager. Mareritt.» Han mumlet stille og gled bort.

«Ikke vær bekymret,» sa Rand. Han la Tams jakke og kappe over ham for å ta av for vinden. «Jeg skal få deg til Nynaeve så fort jeg kan.» Han fortsatte å snakke, like mye for å berolige seg selv som for å oppmuntre Tam, mens han trakk av seg den blodflekkete skjorten. I hastverket med å bli kvitt den merket han knapt kulden, og skyndsomt tok han på seg den rene. Å kaste den gamle skjorten fikk det til å føles som om han nettopp hadde badet. «Før du vet ordet av det, er vi i sikkerhet i landsbyen, og Den Kloke vil ordne opp. Du skal få se. Alt vil bli bra.»

Denne tanken brant som en flamme da han trakk på seg jakken og bøyde seg for å stelle Tams sår. De ville være i sikkerhet når de nådde landsbyen, og Nynaeve ville lege Tam. Rand måtte bare frakte ham dit.

KAPITTEL 6

I Vestskog

I månelyset kunne ikke Rand se ordentlig hva han gjorde, men Tams sår virket bare som en flenge i huden over ribbeina, ikke lengre enn en håndflate. Han ristet vantro på hodet. Han hadde sett faren mer skadet enn det, og da hadde han bare tatt seg en pause i arbeidet for å vaske såret. Raskt undersøkte han Tam fra topp til tå for å finne noe som kunne forklare feberen, men det ene kuttet var alt han fant.

Selv om det enslige såret var lite, var det alvorlig nok; det kjøttfulle området rundt brant under fingertuppene hans. Det var enda varmere enn resten av kroppen, og den var så varm at Rand måtte bite tennene sammen. En slik skåldhet feber kunne drepe, eller forvandle en mann til et skall av hva han en gang hadde vært.

Han forsøkte å være varsom da han vasket og bandasjerte såret over ribbeina, men farens mumling ble avbrutt av svake stønn. Nakne greiner ruvet rundt dem og vaiet truende i vinden. Trollokene ville sikkert dra sin vei når de ikke fant Tam og ham, når de kom tilbake til gården og fant huset tomt. Han forsøkte å overbevise seg selv om det, men de hensynsløse ødeleggelsene og den ufølsomheten de hadde vist, ga lite rom for slike tanker. Det var farlig å tro at de ville gi opp før de hadde drept alt og alle de fant, og den sjansen våget han ikke å ta.

Trolloker. Lyset fra det høye, Trolloker! Udyr fra en bardes eventyr stormer ut av natten for å slå inn døren. Og en Skygger. Må Lyset skinne på meg, en Skygger.

Det gikk opp for ham at han holdt de løse endene av bandasjen i ubevegelige hender. Lamslått som en kanin under en haukeskygge

, tenkte han foraktelig. Med et sint kast på hodet bandasjerte han ferdig Tams brystkasse.

Selv om han visste hva han måtte gjøre og gikk i gang med det, var han likevel redd. Når Trollokene kom tilbake, ville de helt sikkert begynne å lete gjennom skogen rundt gården for å finne spor etter flyktningene. Liket av Trolloken han hadde drept, ville røpe at de ikke var langt unna. Hvem visste hva en Skygger ville eller kunne gjøre? Attpå til hadde han farens ord om Trollokenes hørsel like friskt i minne som om faren nettopp hadde uttalt den. Han motsto trangen til å legge en hånd over munnen til Tam for å stilne mumlingen og stønnene. Noen følger lukter. Hva kan jeg gjøre med det? Ingenting. Han kunne ikke sløse bort tid på å bekymre seg over problemer han ikke kunne løse.

«Du må være stille,» hvisket han inn i farens øre. «Trollokene kommer tilbake.»

Tam snakket med dempet, hes stemme. «Du er fremdeles vakker, Khari. Vakker som en ung jente.»

Rand skar en grimase. Moren hadde vært død i femten år. Hvis Tam trodde at hun fremdeles var i live, var feberen verre enn Rand hadde trodd. Hvordan kunne han få faren til å la være å snakke nå da taushet kunne redde livet deres?

«Mor vil at du skal være stille,» hvisket Rand. Med ett snørte halsen seg sammen, og han stoppet for å harke. Hun hadde snille hender, så mye husket han. «Khari vil at du skal være stille. Se her. Drikk.»