Verdens Øye

Tam gulpet tørst i seg noen munnfuller fra vannsekken. Så vendte han hodet bort og begynte å mumle dempet, for lavt til at Rand kunne oppfatte det. Han håpet at heller ikke Trollokene kunne høre noe.

Raskt fortsatte han å gjøre det som trengtes. Tre av teppene la han rundt og mellom dragene han hadde hogd av kjerra, og slik laget han en provisorisk båre. Han kunne bare bære i den ene enden og la den andre slepe langs bakken, men det fikk holde. Av det siste teppet skar han en lang remse med kniven han hadde i beltet, og så knyttet han en ende til hvert drag.

Så forsiktig han kunne løftet han Tam over på båren, og han krympet seg ved hvert stønn. Faren hadde alltid virket usårlig. Ingenting kunne skade ham eller stoppe ham, ikke engang sinke ham. At han nå var i en slik forfatning, tappet nesten Rand for alt motet han hadde greid å samle. Men han måtte fortsette. Det var det som holdt ham i gang. Han måtte.

Da Tam endelig lå på båren, nølte Rand. Så tok han sverdbeltet som faren hadde om livet. Da han festet det på seg selv, kjentes det rart, det fikk ham til å føle seg rar. Beltet og balgen og sverdet veide til sammen bare noen skålpund, men da han stakk sverdet i balgen, dro det i ham som en tung vekt.

Sint klandret han seg selv. Dette var ikke tid eller sted for tåpelige innfall. Det var bare en stor kniv. Hvor mange ganger hadde han ikke dagdrømt om å bære sverd og oppleve eventyr? Hvis han kunne drepe en Trollok, kunne han vel jage bort alt annet som måtte komme? Det var bare det at han visste at hendelsen i stua hadde vært ren og skjær flaks. Og i dagdrømmene hadde han aldri hakket tenner eller løpt for livet gjennom natten, eller sett faren sveve mellom liv og død.

Raskt pakket han det siste teppet rundt Tam, og la vannsekken og resten av klutene på båren ved siden av faren. Han trakk pusten dypt, knelte mellom dragene og løftet teppestrimmelen over hodet. Den la seg til rette over skuldrene og under armene. Da han grep dragene og rettet seg opp, hvilte mesteparten av vekten på skuldrene. Det virket ikke særlig tungt. Mens han forsøkte å holde jevn fart, la han i vei mot Emondsmark med båren slepende etter seg.

Han hadde allerede bestemt seg for å finne Steinbruddsveien og følge den til landsbyen. Det ville nesten helt sikkert være farligere langs veien, men Tam ville ikke få noe hjelp i det hele tatt om han gikk seg vill i den nattemørke skogen.

I mørket var han ute på Steinbruddsveien nesten før han visste ordet av det. Da han skjønte hvor han var, strammet strupen seg som en knyttneve. Raskt snudde han båren rundt og dro den tilbake inn mellom trærne. Så stoppet han for å roe pusten og det hamrende hjertet. Men han peste fremdeles da han vendte seg mot øst, mot Emondsmark.

Det var vanskeligere å bevege seg mellom trærne enn det ville være å dra Tam på landeveien, og natten hjalp ham ikke, men det ville være galskap å gå ute på selve veien. Planen var å nå landsbyen uten å møte noen Trolloker, uten engang å se noen, hvis han kunne få et ønske oppfylt. Han måtte anta at Trollokene fremdeles jaget dem, og før eller senere ville de forstå at byttet hadde satt kursen mot landsbyen. Det var det mest sannsynlige stedet å dra til, og Steinbruddsveien var den mest sannsynlige ruten. Sant å si var han nærmere veien enn han likte. Det virket ikke som natten og skyggene under trærne kunne skjule dem for de som dro langs veien.

Månelyset som brøt gjennom greinene, ga så vidt lys nok til å innbille øynene hans at de kunne se skogbunnen. Røtter truet med å velte ham for hvert steg, og gammel klunger nappet i anklene. Groper fikk ham til halvveis å ramle når foten møtte luft der han ventet å møte fast grunn, eller han tråkket i gjørme der han beveget seg fremover. Tams mumling gikk over i skarpe stønn når dragene støtte mot røtter og stein.

Uvissheten fikk ham til å myse inn i mørket til øynene brant, og å lytte som han aldri før hadde lyttet. Hver grein som gnisset mot en annen grein og hver rasling i barnåler fikk ham til å stoppe, mens han lyttet anspent og nesten ikke våget å puste av frykt for ikke å høre en advarende lyd, av frykt for nettopp å høre en slik lyd. Han våget ikke fortsette før han hadde forsikret seg om at det bare var vinden.

Sakte snek kraftløsheten seg inn i armer og bein, godt hjulpet av nattevinden, som lekte seg med skjorten og kappen. Slepebåren, som hadde vært så lett til å begynne med, var nå i ferd med å tvinge ham i kne. Han snublet ikke lenger bare på grunn av hindringer. Slitet med ikke å ramle tappet ham for like mye krefter som det å slepe båren. Han hadde vært oppe før morgengry for å gjøre unna en del av det daglige arbeidet, og selv med turen til Emondsmark hadde han gjort nesten et dagsverk på gården. På en vanlig kveld ville han ha hvilt seg foran ildstedet og kanskje lest i en av Tams bøker før han la seg. Kulden trengte gjennom marg og bein, og magen minnet ham på at han ikke hadde spist noe siden madam al’Veres honningkake.