Verdens Øye

De var langt borte, Manetherens menn, på slettene ved Bekkar, kalt Blodslettene, da det kom bud om at Trollokene marsjerte mot deres hjem. For langt unna til å gjøre annet enn å vente på budet om hjemlandets endelikt, for Den Mørkestes styrker hadde tenkt å utslette dem. Felle den mektige eika ved å hakke over røttene. For langt borte til å gjøre annet enn å sørge. Men de var Fjellheimens menn.

De nølte ikke, tenkte ikke på strekningene de måtte tilbakelegge, der de marsjerte seirende fra slettene, fremdeles dekket av støv og svette og blod. Dag og natt marsjerte de, for de hadde sett grusomhetene en hær av Trolloker etterlot seg, og ingen av dem kunne sove når slike farer truet Manetheren. De beveget seg som om føttene hadde vinger. De marsjerte lenger og fortere enn venner håpet på og fiender fryktet. Til enhver annen tid ville marsjen alene vært inspirasjon til flammende sanger. Da Den Mørkestes styrker veltet inn over Manetherens land, sto Fjellheimens menn foran dem med ryggen mot Tarendrelle.»

Noen av landsbyboerne jublet da de hørte dette, men Moiraine fortsatte som om hun ikke hadde hørt det. «Hæren foran Manetherens menn var stor nok til å skremme selv det modigste hjerte. Himmelen var sort av ravner, jorden var sort av Trolloker. Trolloker og deres menneskelige allierte. Trolloker og Mørkefrender i titusener under Svartefyrstenes kommando. Om natten var det flere leirbål i fiendens leir enn det var stjerner på himmelen. Neste morgen så de banneret til Ba’alzamon i front. Ba’alzamon, Mørkets Hjerte. Et eldgammelt navn for Alle Løgners Far. Den Mørkeste var ikke blitt befridd fra sitt fangenskap i Shayol Ghul. Hvis han hadde vært fri, kunne ikke alle menneskehetens krefter klart seg mot ham, men det var mektige krefter der. Svartefyrster og noe av den ondskapen som fikk banneret til å tilintetgjøre lyset og sende frysninger langt inn i sjelen til alle menn som så det.

Men de visste hva de hadde å gjøre. Hjemlandet lå på den andre siden av elva. De måtte holde hærskaren og kraften i den unna Fjellheimen. Aemon hadde sendt ut bud. Hjelp var lovet hvis de kunne holde Tarendrelle i tre dager. Holde stand i tre dager mot en overmakt som ikke kunne holdes i en time. Men på et vis, under blodige angrep og desperat forsvar, holdt de en time, og enda en time, og en tredje. I tre dager kjempet de, og selv om landet ble en slakters bakgård, lot de ingen krysse Tarendrelle. Den tredje natten kom det ingen hjelp og ingen budbringere, og de kjempet videre alene. I seks dager. I ni. Den tiende dagen kjente Aemon svikets bitre smak. Ingen hjelp kom, og de kunne ikke lenger holde brohodet.»

«Hva gjorde de da?» spurte Hari. Flammer fra faklene blafret i den kalde nattevinden, men ingen gjorde mine til å trekke kappene tettere om seg.

«Aemon krysset Tarendrelle,» fortalte Moiraine, «og brente broene bak seg. Og han sendte bud over hele landet om at folk skulle flykte, for han visste at kreftene i Trollokenes horde ville finne en måte å krysse elva på. Og mens budet gikk ut, begynte Trollokene å krysse elva, og Manetherens soldater tok opp kampen igjen. Med sine liv ville de kjøpe timer hvor deres folk kunne flykte. Fra Manetherens by organiserte Eldrene flukten inn i de dype skogene og de befestede fjellene.

Men det var noen som ikke flyktet. Til å begynne med var det en liten sildring, så en bekk og så en flod av menn som dro ut, ikke i sikkerhet, men for å slutte seg til soldatene som forsvarte landet. Sauegjetere med pil og bue, bønder med høygafler, skoggangsmenn med økser. Kvinner dro også ut. De akslet det de fant av våpen og marsjerte side om side med mennene. Ingen dro uten å vite at de aldri ville vende tilbake. Men det var deres land. Det hadde tilhørt deres forfedre, det skulle tilhøre deres barn, og de dro for å betale prisen. Ikke en jordflekk ga de fra seg før den var gjennomtrukket av blod, men til slutt ble Manetherens hær drevet tilbake. Den ble drevet hit, til stedet dere nå kaller Emondsmark. Og her ble de omringet av Trollokenes horde.»

Stemmen hennes hadde en klang som av kalde tårer. «Trollokene døde og likene av menneskelige forrædere dynget seg opp, men stadig flere kravlet over disse dødens hauger. De kom i endeløse bølger. Det kunne bare ende på ett vis. Ingen mann eller kvinne som sto under det røde ørnebanneret den morgenen, levde da natten kom. Sverdet som ikke kunne briste, var splintret.

I Tåkefjellene, alene i Manetherens forlatte by, følte Eldrene at Aemon døde, og hjertet hennes døde med ham. Og der hennes hjerte hadde vært, var det nå bare en hunger etter hevn, hevn over hennes elskede, hevn over hennes land og folk. Drevet av sorg strakte hun seg etter Den Sanne Kilden og slynget Den Ene Kraften mot Trollokenes hær. Og Svartefyrstene døde der de sto, enten det var i hemmelige råd eller mens de talte til soldatene. I et blaff sto Svartefyrstene og generalene i hærskaren til Den Mørkeste i lys lue. Ilden fortærte kroppene deres, og frykten fortærte den seirende hæren.