Verdens Øye

«Ah, Moi… ah, Aes Sedai.» Matt stoppet og svelget hørbart. «Ferjen… ah… var det du… Jeg mener… Jeg forstår ikke hvorfor…» Ordene forsvant, og det oppsto en stillhet så dyp at Rand bare hørte sin egen pust.

Til slutt snakket Moiraine, og i den tomme stillheten lød stemmen alvorlig og streng. «Dere vil alle ha forklaringer, men hvis jeg forklarte hver eneste handling for dere, ville jeg ikke få tid til annet.» I månelyset virket Aes Sedaien på et vis høyere; hun raget nesten over dem. «Dette skal dere vite. Jeg har tenkt å få dere i sikkerhet i Tar Valon. Det er det eneste dere trenger å vite.»

«Hvis vi fortsetter å stå her,» innskjøt Lan, «vil ikke Draghkaren behøve å gjennomsøke elva. Hvis jeg husker riktig…» Han førte hesten oppover elvebredden.

Det var som om Vokterens ord hadde løsnet noe i brystet hans, og Rand trakk pusten dypt. Han hørte de andre gjøre det samme, selv Thom, og han husket et gammelt ordtak: Heller spytte en ulv i øyet enn krysse klinge med en Aes Sedai. Men spenningen hadde løsnet. Moiraine raget ikke over noen, det var så vidt hun rakk ham til brystet.

«Det kunne vel ikke være mulig å hvile litt her,» sa Perrin håpefullt og avsluttet med et gjesp. Egwene lente seg mot Bela og sukket utslitt.

Det var den første lyden Rand hørte fra Egwene som kunne minne om klage. Kanskje hun nå skjønner at dette ikke er noe storslagent eventyr. Skyldbetynget husket han at Egwene, i motsetning til ham selv, ikke hadde sovet bort hele dagen. «Vi trenger å hvile, Moiraine Sedai,» sa han. «Vi har tross alt ridd i hele natt.»

«Da foreslår jeg at vi ser hva Lan har stelt i stand for oss,» sa Moiraine. «Kom.»

Hun ledet dem oppover elvebredden og inn i skogen bortenfor elva. Nakne greiner gjorde skyggene større. Vel hundre favner fra Taren kom de til en mørk haug ved en lysning. En gang for lenge siden hadde en flom vasket bort grunnen under en hel lund av løvtrær og slengt dem fra seg i en sammenfiltret haug av stammer og greiner og røtter. Moiraine stoppet, og plutselig kom det et lys til syne nesten nede ved bakken under haugen av trær.

Lan skjøv en kort fakkel foran seg, kravlet ut fra haugen og rettet ryggen. «Ingen uvelkomne gjester,» sa han til Moiraine. «Og veden jeg la igjen er fremdeles tørr, så jeg har tent et lite bål. Vi kan varme oss mens vi hviler.»

«Var du forberedt på at vi kom til å stoppe her?» spurte Egwene overrasket.

«Det virket som et passende sted,» svarte Lan. «Jeg liker å være forberedt.»

Moiraine tok fakkelen fra ham. «Ser du til hestene? Når du er ferdig, skal jeg gjøre hva jeg kan for å gi nye krefter til de andre. Men akkurat nå vil jeg snakke med Egwene. Egwene?»

Rand fulgte dem med øynene da de to kvinnene bøyde seg og forsvant under den store haugen av trestammer. Det var en lav åpning, akkurat stor nok til at man kunne krype inn. Lyset fra fakkelen forsvant.

Lan hadde tatt med muleposer og litt havre, men han stoppet de andre i å sale av hestene. I stedet fant han frem noen fotreip. «De ville ha det behageligere uten salene, men hvis vi må dra i en fei, rekker vi kanskje ikke å sale opp.»

«For meg ser det ikke ut som de trenger hvile,» sa Perrin da han forsøkte å trekke muleposen på hesten sin. Hesten kastet på hodet før den lot ham spenne fast reimene. Rand hadde også vanskeligheter. Han måtte prøve tre ganger med Sky før han fikk lerretsposen på plass.

«De gjør det,» sa Lan. Han rettet seg opp etter å ha bundet fotreipene til hingsten. «Åh, de kan fremdeles løpe. De vil løpe det forteste de kan hvis vi lar dem få lov, helt til de faller døde om av en utmattelse de aldri hadde føling med engang. Jeg så helst at Moiraine ikke hadde gjort det hun gjorde, men det var nødvendig.» Han klappet hingsten på halsen, og hesten nikket som om den takket for berøringen. «Vi må la dem ta det rolig de neste dagene til de kommer seg. Roligere enn jeg liker. Men med litt hell vil det gå.»

«Var det… ?» Matt svelget hørlig. «Var det det hun hadde i sinne? Med trettheten vår?»

Rand klappet nakken til Sky og stirret ut i intet. Til tross for det hun hadde gjort for Tam, hadde han ikke noe ønske om at hun skulle bruke Kraften på ham. Lys

, hun hadde jo så godt som innrømmet at det var hun som hadde senket ferjen.

«Noe sånt,» klukklo Lan med en grimase. «Men du trenger ikke bekymre deg for at du selv kommer til å løpe deg til døde. Ikke med mindre ting blir mye verre. Bare tenk på det som en ekstra natts søvn.»

Det skingrende skriket fra Draghkaren gjallet brått fra luften over den tåkedekte elva. Selv hesten stivnet av skrekk. Igjen hørtes det, nærmere nå, og igjen. Det stakk som nåler i skallen på Rand. Så stilnet skrikene til de ble helt borte.

«Flaks,» pustet Lan. «Den gjennomsøker elva etter oss. Han trakk så vidt på skuldrene og ble med ett nøktern. «La oss komme oss inn. Jeg kunne trenge litt varm te og noe å fylle magen med.»