Verdens Øye

«Hva? Åh, er det deg? Klar? På tide. Vel, hva er det du venter på, mann?» Han veivet med armene uten å bry seg om fakkelen eller at hestene vrinsket og forsøkte å trekke seg bakover. «Kast loss! Gjør plass! Få opp farten!» Mannen lusket bortover for å adlyde ordre, og enda en gang myste Tårnhøi inn i tåken mens han gned den ledige hånden nervøst mot jakkebrystet.

Ferjen krenget da de løste fortøyningen og den sterke strømmen tok tak, og krenget tilbake da styretauene holdt igjen. Draerne, tre på hver side, grep tauene foran på ferjen og begynte å streve seg bakover. De mumlet nervøst mens ferjen lirket seg ut på elva som lå innhyllet i grått.

Landingsstedet forsvant da tåken lukket seg om dem; tynne slør drev over ferjen mellom de flakkende faklene. Prammen gynget sakte i strømmen. Ingenting annet syntes å bevege seg enn draerne, som trakk tauet jevnt og fast bakover og tråkket frem for å ta nytt tak. Ingen snakket. Landsbyboerne holdt seg så nær midten av ferjen som de kunne. De hadde hørt at Taren var mye bredere enn elvene de var vant til; tåken gjorde den uendelig mye større i tankene deres.

Etter en stund gikk Rand bort til Lan. Når man ikke hadde sett vann som var bredere og dypere enn et tjern i Vannskog, ble man nervøs av en elv man hverken kunne vade eller svømme eller se over. «Ville de virkelig ha forsøkt å rane oss?» spurte han stille. «Det virket mer som han var redd vi skulle rane ham.»

Vokteren gransket ferjemannen og hjelperne – det lot ikke til at noen av dem lyttet – før han svarte like stille: «I skjul av tåken … vel, når handlingen skjer i det skjulte, vil menn ofte behandle fremmede annerledes enn når andre øyne ser. Og de som er snarest til å angripe en fremmed, er de raskeste til å tro at en fremmed har tenkt å angripe dem. Denne karen her… jeg tror han ville selge sin egen mor som suppekjøtt til Trolloker hvis bare prisen var den rette. Jeg er litt forbauset over at du spør. Jeg har hørt hvordan dere fra Emondsmark snakker om de fra Taren.»

«Ja, men … Vel, alle sier at de … Men jeg trodde aldri at de i virkeligheten …» Rand bestemte seg for at han burde slutte å tro at han visste noe om hvordan folk utenfor hans egen landsby var. «Kanskje han forteller Skyggeren at han skysset oss over?» sa han til slutt. «Kanskje han frakter Trollokene over etter oss?»

Lan klukket tørt. «Å rane en fremmed er ikke det samme som å omgås en Halvmann. Kan du se for deg at han skysser over Trolloker, særlig i denne tåken, uansett hvor mye gull som ble tilbudt? Eller så mye som snakker til en Myrddraal hvis han hadde noe valg? Bare tanken ville sendt ham på flukt i en måned. Jeg tror ikke vi trenger å bekymre oss om Mørkefrender i Taren. Ikke her. Vi er trygge … i det minste en stund. For disse her i alle fall. Pass på.»

Tårnhøi hadde snudd seg bort fra tåken foran. Med det spisse ansiktet fremskutt og fakkelen løftet glodde han på Lan og Rand som om det var første gang han så dem tydelig. Bunnplankene knirket under draernes føtter og fra tid til annen av hovtramp. Med ett rykket det i ferjemannen; han forsto at de så at han så på dem. Han hvirvlet rundt for å kikke etter den andre bredden, eller hva han nå lette etter i tåken.

«Ikke si noe,» sa Lan, så stille at Rand nesten ikke oppfattet det. «Dette er ikke tiden for å snakke om Trolloker eller Mørkefrender eller Alle Løgners Far med fremmede ører i nærheten. Slikt snakk kan tiltrekke seg verre ting enn Dragens Hoggtann skriblet over døren.»

Rand var ikke videre lysten på flere spørsmål. Han ble stadig dystrere til sinns. Mørkefrender! Som om Skyggere og Trolloker og en Draghkar ikke var nok å bekymre seg over. I det minste kunne man gjenkjenne en Trollok på utseendet.

Med ett ruvet skygger av påler i tåken foran dem. Med en dump lyd støtte ferjen mot det andre landingsstedet, og så fortøyde draerne prammen og senket rampen med et dunk. Matt og Perrin erklærte høylytt at Taren ikke var halvparten så bred som de hadde hørt. Lan førte hingsten sin ned rampen, fulgt av Moiraine og de andre. Idet Rand som sistemann førte Sky ned rampen etter Bela, ropte Tårnhøi sint etter dem.

«Hei der! Hei! Hvor er gullet mitt?»

«Det skal bli betalt.» Moiraines stemme kom fra et sted i tåken. Rand kom trampende ned rampen og over på en tre brygge. «Og et merke sølv til hver av mennene dine,» la Aes Sedaien til, «for den raske overfarten.»

Ferjemannen nølte med ansiktet fremskutt, som om han været fare, men da de hørte ordet sølv, våknet draerne. Noen tok seg tid til å gripe en fakkel, men alle dundret ned rampen før Tårnhøi fikk åpnet munnen. Med en mutt grimase fulgte han etter mannskapet.