Verdens Øye

«Godt,» sa Moiraine. «Det stemmer med hva tjenestepiken sa i baderommet. Sladder kan ha sine fordeler. Nå,» sa hun, henvendt til hele følget, «vi har en lang reise foran oss, men den siste uken har ikke vært lett, derfor foreslår jeg at vi blir her i natt og i morgen natt. Så drar vi tidlig morgenen deretter.» De yngste smilte bredt; for første gang i en by. Moiraine smilte, men likevel sa hun: «Hva mener mester Andra om det?»

Lan sendte dem et uttrykksløst blikk. «Vel og bra, hvis de til en forandring kan huske hva jeg har sagt.»

Thom snøftet i barten. «Disse bondetampene løs i en … en by.» Han snøftet igjen og ristet på hodet.

I det overfylte vertshuset var det bare tre ledige rom, ett til Moiraine og Egwene, og to til mennene. Rand måtte dele ett med Lan og Thom, innerst i fjerde etasje, like oppunder takskjegget, med et enslig lite vindu ut mot stalltunet. Natten hadde falt på, og lyset fra vertshuset skinte som et vannspeil utenfor. Rommet var lite nok som det var, og den ekstra sengen som ble båret inn til Thom gjorde det enda mindre, selv om alle de tre sengene var smale. Og harde, fant Rand ut da han slengte seg nedpå. Definitivt ikke det beste rommet.

Thom ble bare lenge nok til å pakke ut harpen og fløyten; så forlot han rommet mens han varmet opp med storslagne geberder. Lan fulgte ham.

Det var underlig, tenkte Rand og flyttet seg rastløst på sengen. En uke tidligere ville han ha rast nedover trappene som et steinskred bare for å få et glimt av en barde, om det så bare var et rykte. Men han hadde hørt Thom fortelle hver kveld i en uke, og Thom ville være der også i morgen natt. Det varme badet hadde løsnet på muskelknuter som han hadde trodd ville bli der for alltid, og det første varme måltidet på en uke hadde fylt ham med døsighet. Søvnig undret han seg på om Lan virkelig kjente den uekte Dragen, Logain. Et dempet rop kom fra første etasje; det var storstua som ønsket Thom velkommen, men Rand sov allerede.

Gangen var dunkel og full av skygger og Rand var alene der. Han kunne ikke forstå hvor lyset kom fra, det lille som var der. Det fantes hverken vokslys eller lamper på de grå steinveggene, ingenting som kunne forklare den svake gløden. Luften var klam og stillestående, og et sted i mørket dryppet det jevnt og hult. Han visste ikke hvor han var, men vertshuset var det ikke. Bekymret gned han seg i pannen. Vertshuset? Hodet verket, og han maktet ikke å holde tankene fast. Det hadde vært noe om … et vertshus? Det var borte, hva det nå enn hadde vært.

Han fuktet leppene og ønsket han hadde hatt noe å drikke. Han var fryktelig tørst og tungen smakte støv. Det var dryppingen som fikk ham til å bestemme seg. Han hadde ikke noe valg og begynte å gå etter den jevne plopp-plopp-plopp-lyden.

Gangen strakte seg videre uten kryssende korridorer, og den forandret seg ikke. Det eneste innslaget var dører som med jevne mellomrom sto parvis, en på hver side av gangen, med tørt og sprukket treverk selv om luften var rå. Skyggene trakk seg tilbake foran ham, slik at de stadig var like langt unna, og dryppingen kom ikke nærmere. Etter en lang stund bestemte han seg for å prøve en av dørene. Den åpnet seg lett, og han trådte inn i et dystert kammer med steinvegger.

En av veggene åpnet seg i en rad buer mot en grå steinbalkong, og bak buene var det en himmel som han aldri hadde sett maken til. Strimler av svarte og grå skyer, røde og oransje, strømmet gjennom luften som drevet av stormvinder, de flettet seg sammen til et endeløst teppe. Ingen kunne noen gang ha sett en slik himmel; den kunne ikke være virkelig.

Han flyttet blikket fra balkongen, men resten av rommet så ikke noe bedre ut. Søyler syntes å vokse opp av det grå gulvet, og det var underlige kurver og skjeve vinkler. Det var som om kammeret var blitt planløst smeltet ut av fjell. I ildstedet brølte flammer som i en esse med blåsebelger, men de varmet ikke. Ildstedet var laget av noen rare ovale steiner. De så akkurat ut som steiner – fuktige og glatte tross ilden – når han så rett på dem, men når han kastet et blikk på dem fra øyekroken, minnet de om ansikter, ansikter av menn og kvinner som vred seg i pine og hylte lydløst. De høyryggete stolene og det polerte eikebordet i midten av rommet var vanlige på alle måter, men det bare fremhevet resten av rommet. Et enslig speil hang på veggen, men det var ikke vanlig i det hele tatt. Når han så inn i det, så han bare en uklar flekk der hans eget speilbilde skulle vært. Alt annet i rommet ble gjenspeilet, men ikke han.

En mann sto foran ildstedet. Han hadde ikke sett mannen da han kom inn. Hvis han ikke hadde visst det var umulig, ville han sagt at det ikke sto noen der før han så rett på mannen. Han var kledd i mørke klær med fint snitt. Det virket som om han var i sin beste alder, og Rand tenkte at kvinner ville synes han tok seg godt ut.

«Enda en gang møtes vi ansikt til ansikt,» sa mannen. Et kort øyeblikk åpnet munnen og øynene seg inn til en endeløs avgrunn av flammer.