Verdens Øye

«Tåpe, jeg har aldri vært bundet!» Ansiktet flammet så hett at Rand måtte trå bakover og beskytte seg bak hendene. Svetten på håndflatene tørket av heten. «Jeg sto ved skulderen til Lews Therin Frendedreper da han fikk navnet sitt. Det var jeg som ga ham beskjed om å drepe sin kone, sine barn, blodet sitt og hvert levende menneske som elsket ham eller som han elsket. Det var jeg som ga ham et øyeblikks forstand for at han skulle erkjenne hva han hadde gjort. Har du noengang hørt en mann skrike ut sin sjel, ditt kryp? Han kunne ha angrepet meg da. Han kunne ikke ha vunnet, men han kunne forsøkt. I stedet nedkalte han sin dyrebare Kraft over seg selv, så mye at jorden revnet og løftet opp Dragefjellet over graven hans.

Tusen år senere sendte jeg Trollokene sørover, og i tre århundrer herjet de i landet. De blinde tåpene i Tar Valon sa at jeg ble slått til slutt, men Den Andre Pakten, De Ti Stammers Pakt, ble smadret, og hvem kunne da stå imot meg? Jeg hvisket i øret på Artur Haukevinge, og over hele landet døde Aes Sedaier. Jeg hvisket igjen, og da Høy-kongen sendte hæren sin over Arythhavet, over Verdenshavet, beseglet han to underganger. Undergangen for hans drøm om ett folk og ett rike, og en undergang som skal komme. Jeg sto ved dødsleiet hans da rådgiverne fortalte at bare en Aes Sedai kunne redde livet hans. Jeg hvisket, og han sendte sine rådgivere til marterpælen. Jeg hvisket, og med sitt siste åndedrett ropte han at Tar Valon skulle utslettes.

Når menn som dette ikke kan stå imot meg, hvilke sjanser har du, en padde sammenkrøpet ved en sølepytt? Du kan tjene meg, eller danse etter Aes Sedaienes pipe til din dødsdag. Og da blir du min. De døde tilhører meg.»

«Nei,» mumlet Rand, «dette er en drøm. Det er en drøm!»

«Tror du ikke jeg kan nå deg i drømmene dine? Se!» Ba’alzamon pekte bydende, og Rands hode snudde seg, selv om det ikke var han som snudde det, selv om han ikke ville snu det.

Begeret var ikke der lenger. På bordet krøket en stor rotte seg sammen, den blunket mot lyset og været nervøst. Ba’alzamon krummet fingeren, og med et pip krummet rotta ryggen. Så løftet den forlabbene og balanserte klossete på bakbeina. Fingeren krummet seg enda mer, og rotta deiset over ende. Den kravlet fortvilet omkring, klorte etter ingenting, pep skjærende. Ryggen bøyde seg, bøyde seg, bøyde seg. Det knakk som i en tørr kvist, rotta skalv, og så lå den stille, bøyd nesten dobbelt.

Rand svelget. «Alt kan skje i en drøm,» mumlet han. Uten å se dundret han neven i døren igjen. Det gjorde vondt, men han våknet fremdeles ikke.

«Så gå til Aes Sedai. Gå til Det Hvite Tårnet og fortell dem … fortell Amyrlins Trone om denne… drømmen.» Mannen lo; igjen kjente Rand heten fra flammene mot ansiktet. «Det er én måte å unnslippe på. Da vil de ikke bruke deg. Nei, ikke når de vet at jeg vet. Men vil de la deg leve og fortelle andre om hva de driver med? Er du tåpelig nok til å tro at de vil la deg leve? Asken til dine likemenn er strødd over skråningen ved Dragefjellet.»

«Dette er en drøm,» stønnet Rand. «Det er en drøm, og nå skal jeg våkne.»

«Skal du?» Fra øyekroken så han at mannen pekte mot ham. «Så det skal du?» Mannen krummet fingeren, og Rand skrek. Han bøyde ryggen bakover, hver muskel i kroppen tvang ham videre. «Kommer du noensinne til å våkne?»

Med et rykk satte Rand seg opp i mørket. Hendene grep hardt rundt noe tøy. Teppet. Blekt månelys skinte gjennom det eneste vinduet. Uklare skikkelser på de to andre sengene. Snorking fra en av dem, som spjærende lerretsstoff: Thom Merrilin. Noen glør lyste i asken i ildstedet.

Det hadde vært en drøm likevel, som marerittet i Vertshuset Vinkilden på Bel Tine. Alt han hadde hørt og gjort blandet seg med gamle fortellinger og tåkeprat fra ingensteder. Han dro teppet over skuldrene, men det var ikke kulden som fikk ham til å skjelve. Hodet verket også. Kanskje Moiraine kunne gjøre noe for å stoppe disse drømmene. Hun sa at hun kunne gjøre noe mot mareritt.

Med et fnys la han seg tilbake. Var drømmene virkelig så ille at han kunne be en Aes Sedai om hjelp? På den annen side, kunne det egentlig bli verre? Han hadde forlatt Tvillingelvene, blitt med en Aes Sedai. Men han hadde jo ikke hatt noe valg. Kunne han gjøre annet enn å stole på henne? En Aes Sedai? Å grunne slik var like ille som å drømme. Han krøp sammen under teppet og forsøkte å finne stillheten i det store intet, som Tam hadde lært ham, men det varte lenge før søvnen vendte tilbake.

KAPITTEL 15

Venner og fremmede

Solen strålte inn over den smale sengen og vekket til slutt Rand av en dyp, men urolig søvn. Han la puten over hodet, men den greide ikke helt å stenge lyset ute, og egentlig hadde han ikke lyst til å sove lenger. Det hadde vært flere drømmer etter den første. Han husket bare den første, men han visste med seg selv at han ikke ønsket å huske flere.