Verdens Øye

Hvis det fantes rettferdighet, tenkte han, skulle de to ekstra årene hans gi ham et overtak, men slik var det ikke. Selv under de beste omstendigheter var han aldri kvikk i praten med landsbyjentene, men hver gang Egwene så intenst på ham med vidåpne øyne som om all hennes oppmerksomhet var rettet mot ham, gikk ikke et eneste ord i den retningen han ville. Kanskje han kunne komme seg bort så snart Nynaeve var ferdig med å snakke. Men han visste at det ikke ville gå, selv om han ikke forsto hvorfor.

«Hvis du er ferdig med å stå der som et månesykt lam, Rand al’Thor,» sa Nynaeve, «kan du kanskje fortelle meg hvorfor dere snakket om noe som selv dere tre oksekalver burde ha vett til å holde munn om.»

Rand skvatt til og tok blikket bort fra Egwene; det begynnende smilet hennes brakte ham ut av fatning. Nynaeves stemme var besk, men det lurte et lite smil i munnvikene hennes også, helt til Matt lo høyt. Den Klokes smil forsvant, og blikket hun ga Matt kvelte latteren.

«Vel, Rand?» sa Nynaeve.

Fra øyekroken så han at Egwene smilte. Hva er det hun synes er så morsomt? «Det var naturlig nok å snakke om det, Kloke,» sa han raskt. «Tuskhandleren – Padan Fain – mester Fain – fortalte nytt om en uekte Drage i Gealdan, og om en krig og Aes Sedaier. Rådet mente det var viktig nok til å spørre ham ut. Hva annet skulle vi snakke om?»

Nynaeve ristet på hodet. «Så det er derfor tuskhandlerens vogn står forlatt. Jeg hørte folk løpe den i møte, men jeg kunne ikke forlate madam Ayellin før feberen var på vei ned. Så Rådet spør tuskhandleren om hva som skjer i Gealdan? Kjenner jeg dem rett, stiller de bare gale spørsmål og ingen riktige. Det er Kvinnenes Krets som må til for å finne ut noe nyttig.» Hun la kappen godt til rette over skuldrene og forsvant inn i vertshuset.

Egwene fulgte ikke etter Den Kloke. Da vertshusdøren lukket seg bak Nynaeve, stilte hun seg foran Rand. Den sure minen var forsvunnet fra ansiktet hennes, men det stive blikket gjorde ham nervøs. Han så på vennene sine, men de trakk seg unna mens de smilte bredt.

«Du burde ikke la Matt få deg innblandet i dumheter, Rand,» sa Egwene, like høytidelig som Den Kloke selv. Plutselig fniste hun. «Jeg har ikke sett deg slik siden Cenn Buie tok deg og Matt på fersk gjerning i epletreet sitt da dere var ti år.»

Han stokket om på beina og kikket bort på vennene. De sto ikke langt unna. Matt gestikulerte opphisset når han sa noe.

«Vil du danse med meg i morgen?» Det var ikke det han hadde ment å si. Han ville gjerne danse med henne, men samtidig ønsket han å slippe den ubehagelige følelsen han visste han fikk når han var sammen med henne. Den følelsen han hadde akkurat nå.

Hun trakk på smilebåndet. «På ettermiddagen. Jeg blir opptatt om formiddagen.»

Fra de andre hørtes Perrins utrop: «En barde!»

Egwene snudde seg mot dem. men Rand la en hånd på armen hennes. «Opptatt? Hvordan det?»

Til tross for kulden kastet hun hetten tilbake og trakk håret frem over skulderen med utstudert likegyldighet. Forrige gang han så henne, hadde håret bølget mørkt nedover skuldrene, bundet bort fra ansiktet med et rødt silkebånd. Nå var det flettet.

Han stirret på fletten som om den var en hoggorm, så snek han seg til et blikk mot Vårstangen som sto for seg selv på Grønnsletten i påvente av morgendagen. Om morgenen ville de kvinnene som var i gifteferdig alder, danse rundt stangen. Han svelget hardt. Av en eller annen grunn hadde det aldri slått ham at hun ville nå gifteferdig alder samtidig som ham.

«Bare fordi noen er gamle nok til å gifte seg,» mumlet han, «betyr ikke det at de burde gjøre det. Ikke med det samme.»

«Selvfølgelig ikke. Kanskje aldri, for den saks skyld.»

Rand blunket. «Aldri?»

«Den Kloke gifter seg nesten aldri. Nynaeve har lært meg opp, vet du. Hun sier jeg er lærenem, at jeg kan lære å lytte til vinden. Nynaeve sier at ikke alle Kloke kan det, selv om de påstår det.»

«Den Kloke!» ropte han skingrende. Han så ikke det farlige glimtet i øynene hennes. «Nynaeve kommer til å være Den Kloke her i enda femti år. Kanskje mer. Har du tenkt å tilbringe resten av livet ditt som hennes lærling?»

«Det finnes andre landsbyer,» svarte hun opphisset. «Nynaeve sier at landsbyene nord for Taren alltid velger Den Kloke utenfra. De tror det skal hindre henne i å ha yndlinger blant landsbyboerne.»

Gleden forsvant like fort som den var kommet. «Forlate Tvillingelvene? Jeg ville aldri få se deg igjen.»

«Og ville ikke du like det? I det siste har du ikke gitt noe hint om hva du liker.»

«Ingen drar fra Tvillingelvene,» fortsatte han. «Kanskje noen fra ferjeleiet ved Taren, men de er underlige, ikke som andre fra Tvillingelvene i det hele tatt.»

Egwene sukket oppgitt. «Vel, kanskje jeg er underlig også. Kanskje jeg har lyst til å se noen av stedene i fortellingene? Har du noen gang tenkt på det?»

«Selvfølgelig har jeg det. Jeg dagdrømmer av og til, men jeg vet forskjell på dagdrøm og virkelighet.»

«Og jeg gjør ikke det?» sa hun rasende, og snudde øyeblikkelig ryggen til ham.