Verdens Øye

«Det var ikke det jeg mente. Jeg snakket om meg selv. Egwene?»

Hun dro kappen tettere om seg, den var en vegg som stengte ham ute. Så gikk hun stiv og strunk noen skritt bortover. Frustrert gned han seg over pannen. Hvordan skulle han forklare dette? Det var ikke første gang hun hadde tillagt ordene hans en mening han ikke hadde visst var der. I det dårlige humøret hun nå var i, ville ethvert feiltrinn bare gjøre det verre, og han var temmelig sikker på at alt han sa ville bli et feiltrinn.

Matt og Perrin kom tilbake. Egwene ignorerte dem. De så nølende på henne og trakk seg nærmere Rand.

«Moiraine ga Perrin en mynt også,» sa Matt. «Maken til vår.» Han gjorde et opphold før han la til: «Og han så rytteren.»

«Hvor?» spurte Rand. «Når? Så noen andre ham? Har du fortalt det til noen?»

Perrin løftet en bred hånd avvergende. «Ett spørsmål om gangen. Jeg så ham i utkanten av landsbyen, han voktet på smia i skumringen i går. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg sa det til mester Luhhan, men det var ingen der da han så etter. Han sa det bare var skygger. Men han bar på den største hammeren sin da vi stablet opp ved til essen og la frem verktøyet. Han har aldri gjort det før.»

«Så han trodde deg?» spurte Rand, men Perrin trakk på skuldrene.

«Jeg vet ikke. Jeg spurte hvorfor han dro på hammeren hvis det bare var skygger, og han svarte noe om ulver som var frekke nok til å ta seg inn i landsbyen. Kanskje han trodde det var det jeg så, men han burde vite at jeg kan skille mellom en ulv og en rytter, selv i skumringen. Jeg vet hva jeg så, og ingen skal få meg til å tro noe annet.»

«Jeg tror deg,» sa Rand. «Husk, jeg så ham også.» Perrin gryntet fornøyd, som om han ikke hadde vært sikker på det.

«Hva er det dere snakker om?» forlangte Egwene plutselig å få vite.

Med ett ønsket Rand at han hadde snakket lavere. Han ville ha gjort det om han hadde visst at hun lyttet. Matt og Perrin gliste som to tullinger og dultet til hverandre, ivrige etter å fortelle om den svartkledde rytteren, men Rand tidde. Han visste hva hun ville si når de var ferdige.

«Nynaeve hadde rett,» erklærte Egwene ut i luften da de to guttene ble stille. «Ingen av dere burde sluppet taket i mammas skjørtekanter. Folk rir faktisk på hester. Det forvandler dem ikke til monstre fra en bardes fortelling.» Rand nikket for seg selv; det var akkurat som han hadde tenkt. Hun vendte seg mot ham. «Og du har vært med på å spre slike rykter. Noen ganger eier du ikke vett, Rand al’Thor. Vinteren har vært uhyggelig nok om ikke du skal gå rundt og skremme ungene.»

Rand gjorde en sur grimase. «Jeg har ikke spredt noen rykter, Egwene. Men jeg så det jeg så, og det var ingen bonde på leting etter en savnet ku.»

Egwene trakk pusten dypt og åpnet munnen, men ordene forsvant da døren til vertshuset gikk opp. En mann med rufsete hvitt hår kom styrtende ut som om han ble jaget.

KAPITTEL 4

Barden

Døren til vertshuset smalt igjen bak den hvithårete mannen, og han snudde seg brått og så olmt på den. Han var mager og ville vært høy om ikke skuldrene hadde lutet, men han beveget seg med en spenstighet som gjorde alderen til skamme. Kappen var et virvar av lapper i alle fasonger og størrelser, og vindpustene fikk dem til å flagre i hundrevis av farger. Egentlig var kappen ganske tykk, så Rand, samme hva mester al’Vere hadde sagt, og lappene var bare sydd på som dekorasjoner.

«Barden!» hvisket Egwene opphisset.

Den hvithårete hvirvlet rundt, og kappen sto ut i en bue. Den lange frakken hadde rare, posete ermer og store lommer. Tykke barter, like snøhvite som håret på hodet, dirret rundt munnen, og ansiktet var knudrete som et vindblåst tre. Han gestikulerte bydende mot Rand og de andre med en utskåret langpipe som dro en fin røyk-strime etter seg. Blå øyne kikket frem under de buskete hvite øyebrynene og boret seg inn i alt han så på.

Rand stirret nesten like mye på mannens øyne som på resten av ham. Alle i Tvillingelvene hadde mørke øyne, og det samme gjaldt de fleste kjøpmennene og vaktene og alle andre han noensinne hadde sett. Congarene og Coplinene hadde gjort narr av de grå øynene hans helt til den dagen han slo til Ewal Coplin over nesen. Den Kloke hadde vært på ham for dét. Kanskje det fantes steder der ingen hadde mørke øyne. Kanskje Lan også kommer derfra.