Verdens Øye

«Hva slags sted er dette?» spurte barden med en dyp stemme, som på et vis hørtes kraftigere ut enn stemmen til en vanlig mann. Selv ute i det fri virket det som om den fylte en stor hall og ble kastet tilbake fra veggene. «Tomsingene i landsbyen oppe på høyden sier at jeg kan nå hit før solnedgang, men de glemmer å si at det bare er mulig hvis jeg drar godt før middagstid. Når jeg endelig kommer frem, frossen til margen og klar for en varm seng, mumler verten om tidspunktet jeg ankommer, som om jeg er en omflakkende griserøkter, og Landsbyrådet deres ikke har tigget meg om å fremvise mine kunster under festivalen. Og så forteller han meg ikke engang at han er borgermesteren.» Han stoppet for å trekke pusten og favnet dem alle med det gjennomborende blikket, men så gikk han straks i gang igjen. «Når jeg kommer ned for å røyke en pipe og tømme et krus øl foran ildstedet, stirrer hver mann i rommet på meg som om jeg er deres minst avholdte svoger på jakt etter pengelån. En gammel bestefar begynner å mase om historier jeg skal eller ikke skal fortelle, så roper et jentebarn at jeg skal forsvinne, og truer meg med en klubbe når jeg ikke beveger meg fort nok for henne. Hvem har noen gang hørt om en barde som blir behandlet slik?»

Egwene var en studie verd, med øynene kulerunde av undring over å se en lys levende barde, samtidig som hun ønsket å forsvare Nynaeve.

«Unnskyld, mester Barde,» sa Rand. Han visste at han gliste fårete. «Det var Den Kloke, og –»

«Det pene lille pikebarnet?» utbrøt barden. «Den Kloke i landsbyen? Hva? I hennes alder burde hun heller kokettere med unge menn enn å spå vær og lege syke.»

Rand flyttet urolig på seg. Han håpet Nynaeve aldri kom til å få høre denne mannens oppfatning. I hvert fall ikke før han var ferdig med forestillingen. Perrin krympet seg under bardens ord, og Matt plystret lydløst, som om begge tenkte likt.

«Mennene var Landsbyrådet,» fortsatte Rand. «Jeg er sikker på at de ikke mente å fornærme deg. Du skjønner, vi har nettopp fått vite at det er krig i Gealdan, og at en mann gjør krav på å være Den Gjenfødte Dragen. En uekte Drage. Aes Sedaiene rir ut fra Tar Valon. Rådet prøver å finne ut om vi er i fare her.»

«Gamle nyheter, selv i Baerlon,» sa barden avvisende, «og det er det siste stedet i verden man får høre noe.» Han tok en pause, kikket seg rundt i landsbyen og la tørt til: «Nesten det siste stedet.» Øynene falt på vognen foran vertshuset, den sto alene, med dragene i bakken. «Å så nå. Ja, jeg syntes jeg gjenkjente Padan Fain der inne.» Stemmen var fremdeles dyp, men gjenlyden var erstattet av forakt. «Fain har alltid likt å overbringe dårlige nyheter raskt, og jo verre desto raskere. Det er mer ravn enn menneske i ham.»

«Mester Fain har ofte kommet til Emondsmark, mester Barde,» sa Egwene, og et snev av motvilje hadde trengt gjennom gleden. «Han er alltid full av latter, og han har med seg mange flere gode enn dårlige nyheter.»

Barden så på henne et øyeblikk, så smilte han bredt. «Det var da en vakker jente. Du skulle hatt rosenknopper i håret. Uheldigvis kan jeg ikke plukke blomster fra luften, ikke i år, men hvordan ville du like å stå ved siden av meg i morgen under forestillingen? Rekke meg fløyten når jeg trenger den og visse andre rekvisitter. Jeg velger alltid den vakreste jenta jeg kan finne til å hjelpe meg.»

Perrin fniste, og Matt lo høyt. Rand blunket overrasket; Egwene stirret på ham. Han hadde ikke engang smilt. Hun ranket seg og snakket med nesten uttrykksløs stemme.

«Takk, mester Barde. Det ville glede meg å kunne hjelpe deg.»

«Thom Merrilin,» sa barden. De stirret på ham. «Navnet mitt er Thom Merrilin, ikke mester Barde.» Han hektet den mangefargede kappen høyere opp på skuldrene, og plutselig var det som om stemmen igjen ga gjenlyd i en stor hall. «En gang var jeg hoffbarde, og nå har jeg sannelig steget til den høye grad av mester Barde, men navnet er bare Thom Merrilin, og barde er den eneste tittel jeg smykker meg med.» Han bukket så dypt og slengte på kappen med så kunstferdige gester at Matt klappet og Egwene mumlet anerkjennende.

«Mester… ah … mester Merrilin,» sa Matt, usikker på nøyaktig hvilken tittel han skulle velge etter det Thom Merrilin hadde sagt, «hva er det egentlig som skjer i Gealdan? Vet du noe om en uekte Drage? Eller Aes Sedaiene?»

«Ser jeg ut som en tuskhandler, gutt?» murret barden, mens han kakket pipa mot håndbaken. Han fikk pipa til å forsvinne et sted på innsiden av kappen eller jakken. Rand var ikke sikker på hvor den var blitt av eller hvordan. «Jeg er barde, ikke nyhetskremmer. Og jeg legger vekt på å aldri vite noe om Aes Sedaier. Det er mye sikrere.»

«Men krigen,» begynte Matt ivrig, bare for å bli avbrutt av mester Merrilin.