Verdens Øye

«I krigen, gutt, dreper tåper andre tåper av tåpelige grunner. Det er alt du trenger å vite. Jeg er her med mine ferdigheter.» Med ett pekte han på Rand. «Du, gutt, du er en av de høye. Ikke fullt utvokst ennå, men jeg tviler på om det er noen andre i distriktet med din høyde. Poenget er at du er bred over skuldrene som et økseskaft og høy som en Aielmann. Hva heter du, gutt?»

Rand ga nølende fra seg navnet, ikke sikker på om mannen gjorde narr av ham, men barden hadde allerede vendt seg mot Perrin. «Og du er allerede nesten på størrelse med en Ogur. Nesten. Hva kaller de deg?»

«Bare hvis jeg står på mine egne skuldre,» lo Perrin. «Jeg er redd Rand og jeg bare er vanlige folk, mester Merrilin, ikke oppdiktede vesener fra et av dine eventyr. Jeg er Perrin Aybara.»

Thom Merrilin nappet seg i barten. «Nåvel, oppdiktede vesener fra et av mine eventyr. Så det er det de er? Dere gutter har reist vidt og bredt, skjønner jeg.»

Rand holdt munn, sikker på at de var offer for en spøk, men Perrin begynte å fortelle: «Alle vi tre har vært så langt som til Vakthøyden og Devens Ritt. Det er ikke mange her som har vært så langt borte.» Han skrøt ikke, det gjorde han sjelden. Perrin fortalte bare sannheten.

«Vi har alle sett Myra,» sa Matt, og det hørtes ut som om han skrøt. «Det ligger en myr på den andre siden av Vannskog. Det er fullt av kvikksand og gjørmehull der, og ingen går dit i det hele tatt, bortsett fra oss. Og ingen drar til Tåkefjellene heller, men vi gjorde det en gang. Til foten av dem iallfall.»

«Så langt bort?» mumlet barden og strøk bartene sine. Rand tenkte at han gjemte et smil, og Perrin rynket pannen bekymret.

«Det betyr ulykke å gå inn i fjellene,» sa Matt, som om han måtte forsvare seg for ikke å ha gått lenger. «Det er noe alle vet.»

«Det er bare tull, Mattrim Cauthon,» sa Egwene sint. «Nynaeve sier…» Hun avbrøt seg selv og rødmet, og blikket hun sendte Thom Merrilin var ikke så vennlig som det hadde vært. «Det er ikke riktig å gjøre… Det er ikke…» Ansiktet hennes ble rødere, og hun tidde. Matt så ut som om han akkurat hadde begynt å ane hva som foregikk.

«Du har rett, barn,» sa barden angerfullt. «Jeg ber ydmykt om unnskyldning. Jeg er her for å underholde. Ah, tungen min har alltid fått meg opp i bråk.»

«Kanskje vi ikke har vandret så langt som deg,» sa Perrin tamt, «men hva har det med Rands høyde å gjøre?»

«Bare dette, gutt. Litt senere skal jeg la deg forsøke å løfte meg opp, men du kommer ikke til å greie å løfte føttene mine fra grunnen. Ikke du og ikke din høye venn der – Rand, var det det? – og heller ingen annen mann. Nå, hva tror du om det?»

Perrin snøftet frem en latter. «Jeg tror jeg kan løfte deg nå.» Men da han trådte frem, viftet Thom Merrilin ham bort.

«Senere, gutt, senere. Når det er flere tilskuere. En kunstner trenger et publikum.»

Et snes landsbyboere, unge menn og kvinner og tause, storøyde barn som gjemte seg bak de eldre, hadde samlet seg på Grønnsletten etter at barden hadde vist seg utenfor vertshuset. Alle så ut som de ventet mirakler fra barden. Den hvithårete gransket dem, som om han telte hver enkelt. Så ristet han litt på hodet og sukket.

«Jeg tror jeg får gi dere en liten smakebit. Så kan dere løpe og fortelle det til andre, ikke sant? Bare en forsmak på hva dere får se i morgen under festivalen.»

Han tok et skritt tilbake. Med ett hoppet han opp i luften, vred seg og gjorde en salto, og landet med ansiktet mot dem på toppen av den gamle steinmuren. Og ikke bare det: tre baller, en rød, en hvit og en svart, begynte å danse mellom hendene hans idet han landet.

Det kom en dempet lyd fra tilskuerne, dels av overraskelse, dels av tilfredshet. Selv Rand glemte irritasjonen. Han smilte strålende til Egwene og fikk et begeistret smil tilbake. Så snudde de seg og stirret intenst på barden.

«Dere vil ha fortellinger?» deklamerte Thom Merrilin. «Jeg har fortellinger, og jeg skal gi dem til dere. Jeg skal la dem bli levende foran øynene deres.» En blå ball kom fra ingensteder og slo seg sammen med de andre, deretter en grønn, og så en gul. «Beretninger om store kriger og store helter, for menn og gutter. For kvinner og jenter, hele Aptarigine-syklusen. Beretninger om Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Artur Høykongen, som en gang hersket over alle land fra Ødelandet Aiel til Arythhavet, og videre. Underlige fortellinger om underlige mennesker og underlige riker, om Den Grønne Mannen, om Voktere og Trolloker, om Ogurer og Aielmenn. De tusen eventyr om den vise rådgiveren Anla. Jaem Kjempedreper. Hvordan Susa temmet Jain Langsteg. Mara og de tre tåpelige konger.»

«Fortell om Lenn,» ropte Egwene. «Hvordan han fløy til månen i magen på en ildørn. Fortell om hvordan hans datter Salya vandret blant stjernene.»