Verdens Øye

Han mumlet hissig for seg selv, ergerlig over at han ikke hadde tatt med seg noe mat fra gården. Noen få ekstra øyeblikk ville ikke ha gjort noen forskjell. Noen få øyeblikk til å finne frem brød og ost. Trollokene ville ikke ha kommet tilbake på de få øyeblikkene. Eller bare brød. Madam al’Vere ville selvfølgelig insistere på å servere ham et varmt måltid når han en gang nådde frem til vertshuset. Sannsynligvis en tallerken dampende fårestuing. Og noe av brødet hun hadde bakt. Og masse varm te.

«De fosset over Dragemuren som en flodbølge,» sa Tam plutselig med sterk og sint stemme, «og vasket landet med blod. Hvor mange døde for Lamans synder?»

Rand snublet nesten av overraskelse. Sliten senket han båren ned på bakken og viklet seg fri. Teppestrimlene etterlot glødende render i huden over skuldrene. Han ristet på seg for å løse opp muskelknuter og knelte ved siden av Tam. Mens han famlet etter vannsekken, myste han mellom trærne, og i det svake månelyset forsøkte han uten hell å se oppover og nedover veien som lå tyve skritt unna. Bare skygger beveget seg der. Ingenting annet enn skygger.

«Det er ingen flodbølge av Trolloker, far. Ikke nå i hvert fall. Vi kommer til å være trygge i Emondsmark. Drikk litt vann.»

Tam skjøv vannsekken til side med en arm som lot til å ha fått tilbake all sin styrke. Tam grep Rand i kragen og dro ham så tett inntil seg at han kjente feberheten mot sine egne kinn. «De kalte dem villmenn,» sa Tam inntrengende. «Tåpene sa at de kunne feies bort som søppel. Hvor mange tapte slag, hvor mange brente byer før de innså sannheten? Før stammene sto sammen mot dem?» Han løsnet grepet, og stemmen ble trist. «Slettene ved Marath dekket av døde. Ingen andre lyder enn skrik fra ravner og summing fra fluer. Cairhiens ødelagte tårn brant som fakler i natten. De brente og slaktet hele veien til De Skinnende Murene før flommen ble slått tilbake. Hele veien til –»

Rand la en hånd over farens munn. Lyden kom igjen, en rytmisk dunking som var umulig å lokalisere blant trærne. Den ble svakere og sterkere etter som vinden skiftet. Bekymret dreide han langsomt på hodet for å avgjøre hvor lyden kom fra. En skygge glimtet i øyekroken, og han huket seg sammen over Tam. Forundret merket han at hånden strammet rundt sverdhjaltet, men mesteparten av oppmerksomheten var rettet mot Steinbruddsveien, som om veien var det eneste virkelige i hele verden.

I øst løste buktende skygger seg langsomt opp i en hest og en rytter, etterfulgt av høye, klumpete skikkelser som travet for å holde følge med hesten. Det glitret i spydhoder og øksekjefter i det bleke månelyset. Ikke et øyeblikk falt det Rand inn å tro at det var landsbyboere på vei for å hjelpe. Han visste hvem det var. Han følte det som grus skrapte mot knoklene, selv før de kom så nær at månelyset avslørte hettekappen rundt rytteren, en kappe som hang urørt av nattevinden. Alle skikkelsene virket svarte i natten, og disse hovene laget de samme lydene som andre hover, men Rand kjente igjen hesten.

Bak den svarte rytteren kom skikkelser fra et mareritt, med horn og nebb og snuter. To rekker med Trolloker som alle gikk i takt. Støvler og hover møtte bakken samtidig som om alle adlød den samme hjernen. Rand telte tyve da de passerte. Han undret seg på hva slags mann det var som våget å vende ryggen til så mange Trolloker. Eller til én, for den saks skyld.

Den travende kolonnen forsvant i vest, og den kraftige lyden av fottrinnene døde hen i mørket, men Rand forble der han var uten å bevege en muskel, unntatt for å puste. Noe sa ham at han måtte være sikker, helt sikker på at de var borte før han rørte på seg. Til slutt trakk han pusten dypt og begynte å rette ryggen.

Denne gangen laget hesten ingen lyder i det hele tatt. I den uhyggelige stillheten vendte den svarte rytteren tilbake, og skyggehesten stoppet med noen skritts mellomrom langs veien. Det blåste opp, og vinden ulte mellom trærne; rytterens kappe hang stille som døden. Hver gang hesten stoppet, dreide hodet under hetten fra side til side mens rytteren stirret søkende inn i skogen. Rett overfor Rand stoppet hesten igjen, og den mørke åpningen under hetten vendte seg mot stedet der han sto bøyd over faren.

Rand strammet krampaktig grepet rundt sverdhjaltet. Han kjente blikket på samme måte som han hadde gjort det om morgenen, og igjen skalv han av et hat han ikke kunne se. Den kappekledde hatet alt og alle, alt levende. Selv om vinden blåste kaldt, perlet svetten på Rands ansikt.

Så beveget hesten seg videre mens den igjen tok noen få lydløse skritt og stoppet, helt til Rand bare så en utydelig flekk i natten. Det kunne ha vært hva som helst, men han hadde ikke tatt blikket fra rytteren et sekund. Hvis han mistet skikkelsen av syne, var han redd at han ikke ville se rytteren igjen før hesten sto over ham.

Brått satte skyggen fart og passerte ham i lydløs galopp. Rytteren så bare rett frem mens hesten tordnet vestover mot Tåkefjellene. Mot gården.